BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG
Ikke mennesker jeg kan regne med
Kyrre Andreassen
Gyldendal, 2024
Onde tunger vil nok hevde at Wurmstuggu er en elitepublikasjon. «Katekismus for det oplyste Borgerskab» står det ofte i reklamematerialet som dukker opp i sosiale medier når nettestedet skal promoteres. Derfor er det en ære å la borgerskapet få innblikk i hvordan plebeierne lever livene sine.
I romanen Ikke mennesker jeg kan regne med tar Kyrre Andreassen oss med til hjertet av bygde-Norge. Her møter vi Linda, som nettopp er blitt forlatt av ektemannen gjennom tjue år, Svein, til fordel for bygdas tøyte, Veronica Hansen. Gjennom tankereferater blir vi kjent med den bedratte fortelleren og en rekke andre personer i bygda, et sted nord for Kongsberg.
Vi får høre om vennskap i barnehagen, ungdomsforelskelser, dødsfall, depresjoner og vigilantevirksomhet, og det hele flettes sammen til en sammenhengende historie via fragmenter som porsjoneres ut med stor presisjon. I denne romanen møter du ingen aspirerende forfatter – som nærmest er standarden i norske samtidsromaner – men blir kjent med en hardt arbeidende kommunesekretær og hennes bilselgende ektemann.
Deres samliv er nok lett gjenkjennbart for mange lesere, men slike liv blir sjelden skildret på papir. Fortelleren er heller ikke alltid like troverdig. Etter hvert som vi leser, males hovedpersonen gradvis frem, og vi forstår at det er hennes versjon av historien som fortelles.
Boken er relativt lang, nesten 400 sider, og lesingen går ganske sakte, blant annet på grunn av Andreassens bruk av lange setninger som ofte tar utgangspunkt i et minne eller en observasjon. Dette gir lesingen et meditativt preg som gjør at teksten kommer under huden på leseren.
Da jeg kom til siste side, satt jeg igjen med en bittersøt følelse og en tåre i øyekroken – og det er ikke ofte det hender. Når leseåret 2026 skal oppsummeres, vil det ikke forundre meg om denne romanen, utgitt i 2024, kaprer en av topplassene.

Kommentarer
Legg inn en kommentar