Bokomtale: På klare netter ser vi opp

 

På klare netter ser vi opp

Lars Olai Lillehagen

Tiden, 2025

Bokens omslag kunngjør tittelen (På klare netter ser vi opp) og forfatterens navn (Lars Olai Lillehagen), genre (dikt) samt forlaget (Tiden) med hvite bokstaver på en ubestemmelig monokrom bakgrunn som jeg vil si er en slags mørk fiolett, men som like gjerne kan være svart eller mørkegrått (for mine øyne er ikke de beste til å oppfatte nyanser når farven er mørk nok) kun ornamentert med tre tynne, hvite streker som sammen utgjør et mønster som kan minne om en stilisert fremstilling av bølger. Baksiden inneholder et sitat fra boken (side 41): «Vi kan bare forestille oss hvordan / trærne oppfører seg på bunnen av et mykt tjern.» (Det er imidlertid modifisert sitat, for inne i boken er denne setningen gjengitt over to linjer, ikke én, og som alle vet er linjeskiftene i dikt av aller største viktighet.) Som et slags motto for samlingen siterer Lillehagen et dikt av Robert Lax, som i forfatterens egen gjendiktning består av ordet «elven» gjentatt tolv ganger.

Lillehagen begynner med syv dikt som alle består av tre strofer på tre linjer. I det første diktet er det bare ett enstavelsesord pr. linje. I dikt nummer to utvider han til to stavelser. En av linjene består av to enstavelsesord, mens resten er ord på to stavelser. I neste dikt utvider Lillehagen til tre stavelser. Her består hele tre av linjene av to ord. I dikt nr. 4 er det fire stavekser i hver linje. Du blir neppe overrasket over at det er fem ord pr. linje i det femte diktet, ei heller over at det sjette diktet består av linjer med seks stavelser. Hva med dikt nr. 7? Tre strofer med syv stavelser pr. linje. Stram orden så langt.

Så inntrer et kaos i rekkene av lydige ord fra dikterens penn. Strukturen løsner. Fra side 19-51 bruker Lillehagen en rekke ulike former uten noe synlig mønster jeg kunne oppfatte under min lesning. Her består diktene av mellom en og fem strofer, varierende antall stavelser i linjene og så videre. Men felles for dem alle, er at de er korte. Innholdsmessig veksler diktene mellom en scene ved et tjern der det vokser et tre på bunnen, en dansk onkolog og noen naturskildringer. Denne motivkretsen gjentas gjennom hele boken. Sykdom og natur.

I de syv siste diktene avslører Lillehagen sin store idé. Boken viser seg å ha en symmetrisk struktur. For her gjeninntrer orden i kaoset. I disse diktene speiler han de første syv diktene. På side 52 er det et dikt på tre strofer bestående av tre linjer med syv stavelser, så kommer det et med seks stavelser pr. linje. På side 58 er vi tilbake til en stavelse pr. linje. Hele boken har vært en eksplosjon og påfølgende implosjon av ord - av verbal energi! Lek med form og struktur har alltid vært en del av lyrikken kjennetegn, så Lillehagen står på et vis innenfor en stolt tradisjon, men særlig interessant er hans formeksperiment ikke. 

Hva så med innholdet i diktene. Har Lillehagen noe av betydning å meddele? Klarer han å manipulere leseren til å bry seg om det han skriver om? Hva er det egentlig han prøver å si?

Spør du meg, så spør jeg deg.