Bokomtale: Nehemjas bok

 

Nehemja ser på ruinene av Jerusalems murer. (Gustave Doré)

Nehemjas bok

De fikk kanskje med Dem min anmeldelse av Esras bok? Da har De muligens interesse av å lese  en anmeldelse av oppfølgeren Nehemjas bok, som inntil 1500-tallet ble regnet som en del av Esra.

Der Esra tar for seg israelfolkets hjemvendelse fra Babylon til Judea og gjenreisningen av tempelet i Jerusalem, handler Nehemja i hovedsak om gjenoppbyggingen av Jerusalems bymurer. Boken er for det meste skrevet i førsteperson fra Nehemjas perspektiv.

I narrativets begynnelse er Nehemja munnskjenk for kong Artaxerxes, som styrte det persiske riket fra 464 til 424 f.Kr., altså ca. 100 år etter Kyros den store, som lot israelittene vende tilbake fra eksilet i Babylon og dermed var den som instigerte begivenhetene i Esras bok.

Nehemja får vite at jødene i Jerusalem lever i «stor nød og vanære», for bymuren er revet ned og portene er brent ned. Han får en ubendelig trang til å reise til Jerusalem for å hjelpe sine landsmenn med å bygge opp bymuren, og spør sin konge om tillatelse til å reise. Det får han, og dermed er handlingen i gang. 

Under Nehemjas ledelse begynner folket i Jerusalem bygningsarbeidet med iver og entusiasme. De møter imidlertid motstand fra samaritaneren Sanballat fra Bet-Horon, tjenestemannen Tobia fra Ammon og araberen Gesjem, som gang på gang forsøker å legge snarer i veien for Nehemjas store dåd. De forsøker å spre rykter om at jødene i Jerusalem planlegger å gjøre opprør mot perserne og etablere sitt eget kongerike. Bygningsarbeiderne utsettes for tallrike angrep fra den «fremmede» befolkningen, altså de ikke-jødiske innbyggerne i området, og Nehemja ser seg nødt til å militarisere bygningsarbeidet. Til slutt lykkes de med å bygge muren. Så gjelder det å styrke religionen og Loven. I denne sammenheng dukker presten Esra opp igjen. Som i Esras bok handler hans formaninger for en stor del om å gjenopprette folkets renhet. Dette gjøres med henvisning til de hellige skriftene, som utvetydig slår fast at Israels prøvelser skyldes mangelfull overholdelse av Lovens bud. Særlig blanding av blod med «de fremmede» blir det slått hardt ned på. 

Nehemja reagerer sterkt når han får vite at mange jøder har fått barn med kvinner fra Asjdod, Ammon og Moab, og at mange av barna deres ikke kan snakke judeisk. «Jeg irettesatte dem og forbannet dem. Ja, noen av dem slo jeg, og jeg rev dem i håret. Så lot jeg dem sverge ved Gud at de ikke skulle gi sine døtre til disse folks sønner og ikke ta deres døtre til koner for sine sønner eller for seg selv,» skriver han.

I kapittel 9 er det et langt dikt som konsist gjengir bibelhistorien fra verdens skapelse og frem til persertiden. Ellers er boken utført i prosa. Renhetsideologien kommer til uttrykk i en rekke fortegnelser over ættene i det judeiske samfunnet. De som ikke kan vise til uomtvistelig israelittisk avstamming, må ekskluderes fra fellesskapet. 

Boken er litt lengre enn Esras bok, men likevel ganske kort, bare 13 kapitler, og unngår for det meste å bli kjedelig. Boken forteller selvfølgelig mye om jødisk religion og samfunn under det andre tempelet, men jeg antar at en som ikke har den samme tilknytningen til religionen og tempelet ville fremstilt hendelsene på en ganske annen måte. Samtidig tror jeg Esra og Nehemja kan fortelle oss en del om våre egne fjerne forfedre, eller i alle fall mentaliteten som rådet i førmoderne tid. For selv om jødene under persisk styre og religionen de praktiserte var unik for sin tid, som alle historiske fenomener, er grunnlaget for samfunnsorganiseringen og institusjonene, altså menneskets fysiske og psykiske behov til syvende å sist de samme. Så, kjære leser, hvorfor ikke sette av en eftermiddag til å lese Nehemjas bok?