Bokomtale: Negeren med de hvite hender

 

For noen dager siden leste jeg - og anmeldte -  Stein Rivertons kriminalroman Jernvognen fra 1909. Boken ga en viss mersmak, så jeg fant enda en roman om detektiven Asbjørn Krag på Nasjonalbibliotekets hjemmeside. Negeren med de hvite hender ble opprinnelig utgitt i 1914, men den utgaven jeg har lest, er fra 1970. Dessverre er språket blitt modernisert i denne utgaven. Hadde jeg lagt merke til at originalutgaven var tilgjengelig digitalt, ville jeg selvsagt valgt å lese den. Men sånn ble det nå engang ikke. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Selv om helten er den samme, og handlingen kretser rundt det samme: menneskets falne natur, og tilbøyelighet til å løse problemer på voldelig vis, er bøkene ganske forskjellige. Joda, begge to er «whodunnits» der ideen er at leseren sammen med romanens heltefigur skal gjette eller resonnere seg frem til hvem drapsmannen er, og begge to skildrer helten rent eksternt - vi får intet innblikk i Asbjørn Krags sjelsliv utover det han sier og gjør - men i motsetning til i Jernvognen skildres ingen andre av karakterene innenfra heller. Den subjektive fortellerstemmen med dens sjelekvaler og naturskildringer uteblir. Derfor opplevde jeg prosaen som mye tørrere, og dermed lesningen som mindre engasjerende. Selve intrigen er en god del mer innviklet enn i Jernvognen. Den kommer fort i gang, og selv om det ikke er før midtveis i boken det faktisk finner sted et mord, er den ikke dårlig. Men selv om det er underholdende nok å følge den uortodokse detektivens selvsikre spill med bedragere, lånehaier, rikfolk og sågar sirkusartister, gikk i alle fall jeg litt lei etter en stund. Og slutten, altså løsningen på krimgåten, synes jeg var skuffende. Nå er jo selvfølgelig krimforfatteren forpliktet til å narre så vel som rettlede leseren, men man føler seg litt lurt når personen som viser seg å være drapsmannen, bare blir nevnt et par ganger i løpet av boken, og ikke engang har noen ordentlige replikker.

Selv om jeg syntes boken var en smule kjedelig, må jeg si jeg liker helten. Asbjørn Krag er både mystisk og heroisk. Han har ingen personlighet, men er utstyrt med uovertruffen intelligens og sterk moralsk prinsippfasthet. Jeg ble litt forvirret over hans yrkesstatus i Jernvognen, er han privatdetektiv, eller er han politimann? I Negeren med de hvite hender blir det forklart at han ikke er lønnet av politiet, men han har likevel så stor autoritet i politikretser at han i praksis fungerer som en privatpraktiserende politisjef med full tilgang til politiets menneskelige og tekniske ressurser, men uten å måtte forholde seg til de restriksjonene politiet er underlagt. Han er overmennesket som sprenger institusjonenes grenser.

Jeg angrer ikke på at jeg leste Negeren med de hvite hender, men for meg er boken en påminnelse om krimgenrens begrensinger som litteratur. Jeg leser ikke ofte kriminalromaner, og nå tenker jeg det bør gå litt til før jeg leser et nytt mordmysterium.

Negeren med de hvite hender

Stein Riverton