Bokomtale: Repovuosi/Reveår

 

Repovuosi/Reveår

M. Seppola Simonsen

Flamme Forlag, 2025

Ettersom jeg har anmeldt de to første diktsamlingene til M. Seppola Simonsen, Hjerteskog/Sydänmettä og Den tredje, syntes jeg det var rett og rimelig å ta en nærmere kikk på hennes nye diktsamling Reposuovi/Reveår da jeg da kom over den i hyllen for ny lyrikk ved mitt lokale bibliotek i går. Nå har jeg lest ferdig boken, og jeg har begynt å vurdere om jeg skal gå til det skritt å skrive en anmeldelse av boken. Men jeg er usikker, for jeg har begrenset med tid i mitt hektiske forstadsliv, og Würmstuggu har dempet sitt fokus på ny norsk lyrikk den siste tiden. Dessuten gjorde ikke boken spesielt sterkt inntrykk på meg. 

For Simonsen har skrevet en svært konvensjonell diktsamling, både med hensyn til form og tematikk. Hun skriver korte linjer uten versaler og skilletegn, og hun benytter hverken rim eller fast rytme i tekstene. Det er i grunnen fragmentert prosa, trygt plassert i den modernistiske etterkrigstradisjonen. Tematisk går Simonsen tilbake til sin første diktsamling. Dette er nemlig naturlyrikk som skildrer skog, værforhold, stein, dyreliv og kampen om tilværelsen.  

Diktene kretser rundt revers liv i et nesten mennesketomt subarktisk landskap gjennom ett år. Det er et slags vagt narrativ her, og tiden markeres med de skiftende årstidene. Om det er ett eller flere dikter-jeg, er litt uklart, men i de fleste diktene er det en rev som taler. Det kan virke som Simonsen forsøker å si noe om en slags flytende identitet, for tekstenes lyriske subjekt(er) har både innslag av både det dyriske og det menneskelige. Hvis hun virkelig har noe og formidle, burde hun kanskje vært klarere. Tekstproduksjon er tross alt en form for kommunikasjon med en som ikke deler avsenderens tankeverden. 

Fra tid til annen bruker Simonsen slående bilder. Dette, for eksempel, likte jeg godt:

vinter kommer til skogen

som en ikonoklast

dyrene blir hvitere

og forsvinner

Men vanligvis er bildene temmelig forglemmelige, enten de er forslitte eller påtatte. Man tar seg selv i å tenke: Hva er egentlig poenget?

En annen ting Simonsen gjenopptar fra sin første diktsamlingen, er bruken av finsk språk. Boken inndelt etter årstidene, og hver avdeling innledes med et lite dikt på finsk som gjengis på norsk på motstående side. Jeg antar at Simonsen gjør dette for å signalisere sin gruppeidentitet som kven. Vi lever jo i identitetspolitikkens tidsalder.

Jeg leste boken med et skuldertrekk. Hadde den gjort sterkere inntrykk på meg, enten i positiv eller i negativ retning, hadde jeg kanskje satt meg ned og anmeldt den, men her og nå tror jeg jeg lar være. Livet rommer jo så uendelig mye mer enn middelmådig lyrikk.