Bokomtale: Så kler vi av meg

 

Så kler vi av meg

June Kittelsen

Flamme Forlag, 2025

I kveld har jeg brukt noe av min tid på å lese debutant June Kittelsens diktsamling Så kler vi av meg. Det lyriske subjektet er en ung kvinne som sliter mentalt etter å ha hatt en traumatisk seksuell opplevelse 14 år gammel. Tekstene, i hovedsak ganske korte dikt, handler om omstendighetene rundt og konsekvensene av det dikter-jeget oppfatter som et seksuelt overgrep. Vi får vite at forholdet er blitt politianmeldt - uten hell, for i prologen blir leseren presentert for utdrag fra statsadvokatens henleggelsesbeslutning. I tillegg får vi et vitnesbyrd fra den anmeldte, 18 år gamle gutten. 

Resten av boken er et mentalt portrett av et sensitivt sinn som sliter med å forholde seg til andre og seg selv etter den traumatiske ungdomsopplevelsen. Hun føler seg ubeskyttet, sårbar, naken, og fremmedgjort fra sin egen kropp. Som hun sier: «dialogen med mitt eget underliv / er avbrutt». Hun skyr menneskelig nærhet og vil være for seg selv, uforstyrret. For meg som leser fremstår mange av tankene som gis liv i disse diktene, som noe underlige, noe som nok skyldes at jeg og forfatteren har forskjellig kjønn og dermed ulik erfaringshorisont. 

Diktenes formale egenskaper er konvensjonelle og fullt i tråd med hovedstrømmen av norsk lyrikk idag. Kittelsen skriver prosanære tekster uten versaler og skilletegn. Bare i diktet «Anmeldelse quiz» gjør hun noe litt annerledes. Men i motsetning til mange av sine samtidige lyrikere har hun noe hun ønsker å formidle. Hun ønsker å påvirke leseren. Tekstene er direkte og intense, og  drar leseren inn i et sinn som virker ekte. 

Man kan selvfølgelig lese boken som et politisk innlegg i voldtektsdebatten, men den kan også leses som et temmelig vellykket litterært prosjekt som utforsker psykens overlevelsesmekanismer etter en skjellsettende krenkelse. Sterke og ofte overraskende bilder og motiver bygger opp under et narrativ mange kvinner trolig kan kjenne seg igjen i, og som menn kanskje kan ha godt av å bli kjent med fra et kvinnelig perspektiv. Det er noe hjerteskjærende med avslutningen: «høyest elsker jeg dere / som aldri forsøkte å være nær meg». Så kler vi av meg er slett ingen dårlig bok.