Bokomtale: Esras bok

 

Tempelet gjenoppbygges. (Gustave Doré)

Esras bok

Det følgende er en anmeldelse av den bibelske boken Esra, eller Esras bok, om du vil. Egentlig utgjør Esra og Nehemja ett verk, men det har vært tradisjon i flere hundre år å dele det i to. Boken skildrer hendelser som utspiller seg på 500- og 400-tallet før Kristi fødsel, altså mens Israels land var en del av Perserriket. Ifølge tradisjonen skal det være Esra selv som har skrevet boken, (selvfølgelig med hjelp av Herren), men mye tyder på at det i virkeligheten er flere enn én som har ført pennen og at skriftet ble til på 300-tallet f.Kr. Esras bok er skrevet på hebraisk, med noen seksjoner på arameisk, men ettersom jeg ikke mestrer disse språkene har jeg valgt å lese teksten på norsk, nærmere bestemt 1978/85-oversettelsen. 

Handlingen i Esras bok begynner rundt midten av 500-tallet f. Kr. Perserkongen Kyros har erobret Det nybabylonske riket og innlemmet det i det mektige Perserriket. I 40 år har en stor andel av israelittene levd i Babylon, etter å ha blitt forvist dit av kong Nebukadnesar etter erobringen av Juda og ødeleggelsen av tenpelet i 587. Nå erklærer imidlertid kong Kyrus at israelfolket kan få vende tilbake til Judea og sågar gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Under ledelse av Josva, sønn av Josadak, og Serubabel, sønn av Sjealtiel, begynner byggingen av det andre tempelet. Tempelbyggerne møter etter hvert motstand fra lokalbefolkningen og perserkongene, og byggingen av tempelet må settes på pause, men etter noen tiår, i kong Dareios’regjeringstid, kan tempelet endelig innvies. Dette er handlingen i de første seks kapitlene i Esras bok. Foruten hovedpersonene Josva og Serubabel, møter vi profetene Sakarja og Haggai, diverse persiske embedsmenn og flere perserkonger. Boken er skrevet i en distansert, refererende stil som bærer preg av å være skrevet i et ættesamfunn, for vi får alltid vite hvilken ætt folk tilhører og en god del av teksten består av oppramsing av ulike ætter. Forfatteren har sine kilder i orden, for teksten inneholder flere lange sitater fra ofissielle dokumenter som brev og kunngjøringer.

I kapittel 7 begynner et helt nytt narrativ. Her møter vi den skriftlærde presten Esra fra Babylon. Han ønsker å bidra til gjenopprettelsen av  religionen i Judea og tar med seg et følge til Det hellige land. I kapittel 8 endrer skrivestilen seg. Her gjengis nemlig narrativet i førsteperson. Dette fortsetter gjennom kapittel 9, men i det tiende og siste kapittelet er vi tilbake til tredjeperson. I denne seksjonen av Esras bok berettes det om den sørgelige situasjonen det israelittiske folk i Judea er i. Israelfolket er rett og slett for lite rasistiske, for å si det med moderne sjargong. Mange av dem har nemlig tatt seg ikke-israelittiske hustruer, «slik at den hellige ætt er blitt blandet med fremmede folkeslag». I et samfunn der multikulturalisme og mangfoldsideologi ikke hadde blitt oppfunnet ennå, var individet pent nødt til å underordne seg kollektivets interesser, også i kjærlighetslivet. Som i skriftene som skildrer tiden før eksilet, er fortsatt konflikten mellom den sentraliserte tempelreligionen og utkanstrøkenes polyteisme et hovedtema. Som vår tids renhetsideologer har dor vane å gjøre, reagerer Esra utpreget emosjonelt på det moralske forfallet. Og følelsene hans kan beskues av omgivelsene. Han flerrer sin kjortel, lar tårene falle og sørger dypt og inderlig i flere dager. Vi forstår at dette er en mann med et rent hjerte, en mann av Gud. I bokens siste kapittel smitter Esras tårer over på befolkningen. Han pålegger de som har giftet seg med «fremmede kvinner» å forlate sine hustruer og barn.

Hva kan man så si om Esras bok som leseropplevelse? Den andre delen er helt klart den mest engasjerende. Det har å gjøre med den mer personlige fortellerstemmen. Mens bokens første bok følger hendelsene som skildres nøkternt og på avstand, kommer leseren på sett og vis nærmere på handlingen og personene i Esras egen fortelling. Her møter vi et menneske med en klar motivasjon, sterkt engasjement og et følelsesliv som, selv om det kan synes en smule krampaktig (ja, det minner litt om brølende klimaaktivister),  bringer handlingen ned på det mellommenneskelige nivået. Her får vi nærbilder, ikke bare panorering. 

Lesere som interesserer seg for midtøstens historie i oldtiden, tidlig jødisk religion, eller Bibelen generelt, vil trolig lese Esras bok med interesse. Det gjorde i hvert fall jeg. Sannsynligvis leser jeg også «oppfølgeren» Nehemja en av de nærmeste dagene. Den vil trolig også anmeldes her på Würmstuggu, men jeg lover intet.