Bokomtale: Jernvognen

 

Jernvognen

Stein Riverton

De siste par dagene har jeg lest den klassiske kriminalromanen Jernvognen av Stein Riverton, eller Sven Elvestad, som var denne norske krimpionerens virkelige navn, fra 1909. I denne boken møter vi privatdetektiven Asbjørn Krag som helt. Jeg har tidligere lest John Arne Sæterøys tegneserieversjon av romanen, men det er så lenge siden at jeg i forkant av denne lesningen ikke husket mye av handlingen. Av Riverton har jeg ikke lest noe utover Jernvognen, skjønt jeg har lest flere fortellinger om Knut Gribb, en annen av Elvestads krimhelter, men da skrevet av senere forfattere.

Handlingen utspiller seg på et feriested ved Oslofjorden. Jeg er langt fra noen krimekspert, men den sporadiske krimleseren i meg er godt fornøyd med intrigen i denne romanen, selv om jeg var temmelig sikker på hvem morderen var de siste 37 prosentene av boken. Prosaen er ryddig og flyter godt, og særlig skildringene av natur og fenomener knyttet til vær og lysforhold har ofte noe lyrisk ved seg. Som leser trekkes man lett inn i mysteriet, og hver nye opplysning som presenteres, føles relevant for handlingen.

Fortellerteknisk er Jernvognen interessant. Boken er skrevet i førsteperson. Det er imidlertid ikke helten, men en av hotellgjestene som har fortellerstemmen. Dermed blir Asbjørn Krag, som forøvrig alltid blir omtalt med fullt navn, bare skildret utenfra, hva han sier, hva han gjør, hvordan han ser ut og ter seg. Den subjektive fortellerstemmen bygger opp en betydelig mystikk rundt mesterdetektiven fra Kristiania, og hensikten bak hans handlinger forblir liggende i mørke, selvsagt inntil oppklaringen på slutten av boken. Slik blir fortelleren en stand-in for leseren, samtidig som han spiller en viktig rolle i handlingen. Sjelslivet til fortelleren utgjør et viktig element i intrigen, men det vil jeg ikke si mer om her og nå av hensyn til de som er interessert i å lese boken. De kan se frem til en leseropplevelse som spiller like mye på psykologisk uhygge som logiske resonementer. 

Et annet aspekt ved boken som gjør den interessant for den moderne leser, er det primitive teknologiske nivået i samfunnet som skildres. Her finnes ingen elektrisk belysning og ingen biler. Det finnes riktignok dampskip og tog, men lokal transport foregår med hest og kjerre, telekommunikasjon gjøres med telegraf. Med unntak av en innretning som blir avslørt mot slutten av romanen, er teknologien av en slik art at handlingen like gjerne kunne vært lagt til midten av 1800-tallet som 1900-tallet.

Jeg hadde vanskelig for å legge fra meg boken under lesningen, og  var godt fornøyd da jeg endelig kunne legge den ned, vel vitende om at morderen var tatt hånd om av lovens lange arm. Dette er altså en vellykket kriminalroman - og samtidig et tidsdokument, både i teknologisk og sosiologisk forstand, og med hensyn til de rådende trendene i litteraturen i første halvdel av 1900-tallet. Les den gjerne.