Tex Willer: Små og store banditter
Egmont, 2023
Det er to år siden forrige gang vi fikk en bok med upubliserte Tex Willer-historier i farver på norsk. Forrige utgivelse i denne serien var ikke all verden, men denne nye boken er slett ikke verst. Her får vi fem fortellinger der Tex stort sett opererer på egen hånd. Med unntak av én utspiller alle seg i det sørvestlige hjørnet av De forente stater. Alle sammen er «realistiske», altså uten trollmenn og fabeldyr og denslags, og på vegne av det norske Tex Willer-miljøet sier jeg takk og lov for det. Et gjennomgangstema i historiene er at vold løser de fleste problemer. I alle fall i det ville vesten. Men det er selvfølgelig noe alle som leser western generelt, og Tex Willer spesielt, allerede vet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.
Først ut er «Små og store banditter» (en merkelig oversettelse av originaltittelen, «La terribile banda»). Dette er en søt historie med manus av Marco Bechere og Tex Willer-sjef Mauro Boselli om en guttunge som prøver å bli med i en gjeng og får som opptaksprøve å stjele revolveren til en farlig utseende mann i gul skjorte som rir inn i byen. Hvem mannen er, og at oppgaven blir vanskelig, skjønner du sikkert selv. Ingen blir drept i denne historien, men gutten lærer en lekse om at plageånder helst bør møtes med vold. Guido Masalas tegninger, og ikke minst farveleggingen, er i overkant forseggjort etter min smak, men på ingen måte dårlig utført. Denne historien er ikke min kopp te, men Bechere, Boselli og Masala leverer et hederlig forsøk på en litt annerledes Tex Willer-historie som nok kan appellere til yngre lesere.
Dernest får vi «Den stummes stemme» av Diego Cajelli og Mario Janni. Dette er en historie om hevn og kjærlighet, og den eneste i denne boken der Tex ikke opererer alene, men har med seg gamlefar Kit Carson. Historien er fin den, men Jannis tegninger virker uferdige. Tusjingen er litt uvøren, og ansiktene er ofte skjeve. Likevel veier den gode historien opp for det litt uprofesjonelle visuelle uttrykket.
Så kommer rosinen i pølsa: «Begravelse i Sierrita» av veteranene Claudio Nizzi og Rodolfo Torti. Denne stemningsfulle historien er definitivt bokens beste innslag. Plottet er smart konstruert, persongalleriet er interessant, og den velkomponerte historien har likhetstrekk med både Sergio Leones westernfilmer og Agatha Christies kriminalfortellinger. Den rutinerte Rodolfo Tortis tegninger er mesterlig utført. Det er godt mulig enkelte lesere synes han er for stilisert, at han ikke tegner realistisk nok. Det får bli deres problem, for dette er tegneserier slik de bør være. Denne historien er også utsøkt farvelagt i all sin enkelhet. Bravo!
Deretter får vi «Minner fra et soldatliv» av Emanuele Mosca og Fabrizio Russo. Her møter vi en aldrende ekssoldat som forteller om sine møter med den gulkledde rangeren opp gjennom livet. I denne smart oppbyggede historien mytologiserer Emanuele Mosca Tex Willer på en måte som bringer tankene hen til Serpieris album fra et par år tilbake. Fabrizio Russos tegninger er proffe, men uspektakulære. Alt i alt en fin historie med en nesten rørende avslutning. Bra saker!
Boken avsluttes med «Barberkniven» av Pasquale Ruju og Marco Toricelli. Her treffer vi Tex Willer i en nesten Punisher-aktig rolle i en brutal historie der en by terroriseres av morderiske banditter. Også her spiller et barn en viktig rolle, men denne historien er langt mindre barnevennlig enn den første. I alt blir ni personer drept i løpet av de 32 sidene. Mye ammunisjon blir brukt, i alt avfyres 30 skudd, så man kan si man får mye «bang for the buck». Om barberkniven tittelen referer til, blir brukt med dødelig utfall, skal jeg ikke avsløre her. Toricellis tegninger er fine, de. Mest av alt minner de om en blanding av Joe Kubert og Steve Dillon. Ren strek, ekspressive ansikter og elegante figurtegninger. Historien byr på heseblesende action hele veien, tvers gjennom onde skurker, noen menneskelige øyeblikk og en tørrvittig avslutning som formodentlog etterlater leseren tilfredsstilt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar