Gå til hovedinnhold

Med gulere skjorte enn noensinne

 


Tex Willer: Små og store banditter

Egmont, 2023


Det er to år siden forrige gang vi fikk en bok med upubliserte Tex Willer-historier i farver på norsk. Forrige utgivelse i denne serien var ikke all verden, men denne nye boken er slett ikke verst. Her får vi fem fortellinger der Tex stort sett opererer på egen hånd. Med unntak av én utspiller alle seg i det sørvestlige hjørnet av De forente stater. Alle sammen er «realistiske», altså uten trollmenn og fabeldyr og denslags, og på vegne av det norske Tex Willer-miljøet sier jeg takk og lov for det. Et gjennomgangstema i historiene er at vold løser de fleste problemer. I alle fall i det ville vesten. Men det er selvfølgelig noe alle som leser western generelt, og Tex Willer spesielt, allerede vet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Først ut er «Små og store banditter» (en merkelig oversettelse av originaltittelen, «La terribile banda»). Dette er en søt historie med manus av Marco Bechere og Tex Willer-sjef Mauro Boselli om en guttunge som prøver å bli med i en gjeng og får som opptaksprøve å stjele revolveren til en farlig utseende mann i gul skjorte som rir inn i byen. Hvem mannen er, og at oppgaven blir vanskelig, skjønner du sikkert selv. Ingen blir drept i denne historien, men gutten lærer en lekse om at plageånder helst bør møtes med vold. Guido Masalas tegninger, og ikke minst farveleggingen, er i overkant forseggjort etter min smak, men på ingen måte dårlig utført. Denne historien er ikke min kopp te, men Bechere, Boselli og Masala leverer et hederlig forsøk på en litt annerledes Tex Willer-historie som nok kan appellere til yngre lesere. 


Dernest får vi «Den stummes stemme» av Diego Cajelli og Mario Janni. Dette er en historie om hevn og kjærlighet, og den eneste i denne boken der Tex ikke opererer alene, men har med seg gamlefar Kit Carson. Historien er fin den, men Jannis tegninger virker uferdige. Tusjingen er litt uvøren, og ansiktene er ofte skjeve. Likevel veier den gode historien opp for det litt uprofesjonelle visuelle uttrykket.


Så kommer rosinen i pølsa: «Begravelse i Sierrita» av veteranene Claudio Nizzi og Rodolfo Torti. Denne stemningsfulle historien er definitivt bokens beste innslag. Plottet er smart konstruert, persongalleriet er interessant, og den velkomponerte historien har likhetstrekk med både Sergio Leones westernfilmer og Agatha Christies kriminalfortellinger. Den rutinerte Rodolfo Tortis tegninger er mesterlig utført. Det er godt mulig enkelte lesere synes han er for stilisert, at han ikke tegner realistisk nok. Det får bli deres problem, for dette er tegneserier slik de bør være. Denne historien er også utsøkt farvelagt i all sin enkelhet. Bravo! 


Deretter får vi «Minner fra et soldatliv» av Emanuele Mosca og Fabrizio Russo. Her møter vi en aldrende ekssoldat som forteller om sine møter med den gulkledde rangeren opp gjennom livet. I denne smart oppbyggede historien mytologiserer Emanuele Mosca Tex Willer på en måte som bringer tankene hen til Serpieris album fra et par år tilbake. Fabrizio Russos tegninger er proffe, men uspektakulære. Alt i alt en fin historie med en nesten rørende avslutning. Bra saker! 


Boken avsluttes med «Barberkniven» av Pasquale Ruju og Marco Toricelli. Her treffer vi Tex Willer i en nesten Punisher-aktig rolle i en brutal historie der en by terroriseres av morderiske banditter. Også her spiller et barn en viktig rolle, men denne historien er langt mindre barnevennlig enn den første. I alt blir ni personer drept i løpet av de 32 sidene. Mye ammunisjon blir brukt, i alt avfyres 30 skudd, så man kan si man får mye «bang for the buck». Om barberkniven tittelen referer til, blir brukt med dødelig utfall, skal jeg ikke avsløre her. Toricellis tegninger er fine, de. Mest av alt minner de om en blanding av Joe Kubert og Steve Dillon. Ren strek, ekspressive ansikter og elegante figurtegninger. Historien byr på heseblesende action hele veien, tvers gjennom onde skurker, noen menneskelige øyeblikk og en tørrvittig avslutning som formodentlog etterlater leseren tilfredsstilt. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...