Gå til hovedinnhold

Flammetreets blod

 


Flammetreets blod

Francçois Migeat/Claude Auclair

Semic, 1986


Her om dagen las eg teikneseriealbumet Flammetreets blod av Francois Migeat og Claude Auclair for fyrste gong på mange, mange år. Det var eit gildt gjensyn ned ein ekstremt velteikna serie med ei interessant historie som nyttar ein del interessante forteljargrep, men som likevel framstår som litt pompøs og fylt av  antikolonialistisk poetisk harme. Historia er basert på verkeliege hendingar, og handlinga utspelar seg på den karibiske øya Martinique på 1940-talet, der den franske kolonimakta i ni år freista å få has på den dødsdømte Albon (eller René-Louis Beauregard, som var fødenamnet hans), ein tidlegare forvaltar ved ein sukkerplantasje som etter å ha drepe kona si og banka opp plantasjeeigaren flyktar ut i villmarka for å unnsleppe lova. Som fredlaus vert han eit symbol på motstand mot kolonimakta og uretten i det klasse- og rasedelte øysamfunnet. 


Diverre vil nok denne serien bli oppfatta som djupt rasistisk i dag, for ordet «neger» vert hyppig brukt i dialogen, og det utan at det vert tillagt negative konnotasjonar. Dessutan er begge opphavsmennene kvite franskmenn som heilt sikkert manglar adekvat «lived experience» til å fortelje om svarte menneske i koloniane. Men serien vart laga i 1984 (og den norske utgåva er frå 1986), og då visste ein vel ikkje betre. Kanskje det er best å brenne eksemplaret mitt, så eg ikkje ein dag vert arrestert for å ha hatlitteratur i bokhylla mi.




Sjølv om serien har mange kvaliteter, er det diverre eit underskot på dramatikk. Og då tenkjer eg ikkje berre på actionscenar, som det godt kunne ha vore fleire av, men også indre drama. For karakterane vert litt flate og har litt for mykje karakter av å vere romantiserte symbol i staden for verkelege menneske av kjøtt og blod. Men for all del, serien er underhaldande nok og fabelaktig teikna i svart-kvitt, noko som gjev Auclair høve til å gå amok med presise pennestrok og fine skraveringar som får fram ljosforhold og vegetasjon i det tropiske miljøet på ein framifrå måte.


Ein ting som overraska meg då eg byrja finne informasjon om serien på internettet etter å ha lese ut albumet, er at dette er ein adapsjon av ein film Migeat laga i 1981. Eller eigentleg er det vel bare historia som er den same. For teikneserien inneheld mykje som ikke er med i filmen, særleg av forteljarteknisk art. Dessutan liknar ikkje figurane i serien på skodespelarane i filmen. Om du er interessert i å filmen helt gratis og utan å måtte oppsøke ein filmkkubb via til gløymde franske filmer, kan du berre klikke på denne Youtube-lenka.


Les gjerne Flammetreets blod om du du føler for å lese ein visuelt imponerande, men litt treig teikneserie om kolonialisme i Karibia. Likar du Auclair, men føretrekkjer science fiction, tilrår eg klassikaren Simon fra floden. Og om korkje bilete eller ord interesserer deg, kan du spasere ein tur og fundere over korleis kolonialismen har forma verda slik me kjenner ho i dag. 




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da