Bokomtale: Orfeudike

 

Orfeudike

Johann Grip

Exiztens Forlag, 2025

I sin nye diktsamling Orfeudike tar Johann Grip utgangspunkt i myten om Orfevs og Evrydike og forsøker å sette ord på forhold knyttet til døden, adskillelse, erindring og kjærlighet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Myten om Orfevs og Evrydike er et mye brukt motiv i litteraturen, og kanskje særlig i lyrikken. Vi har tidligere omtalt Oddbjørn Birkelands diktsamling Evrydike snur, og vi har anmeldt Rainer Maria Rilke-samlingen Jeg klinger ved timens berøring, som inneholder flere av Rilkes Orfevs-elegier. Av disse to står Orfeudike nærmest Birkelands bok. Men grip har skrevet en mer interessant og tematisk rikere bok.

Grip holder seg strengt til konvensjonene vi forbinder med norsk samtidslyrikk. Han skriver korte tekster som til sammen utgjør en tematisk enhet. Bruken av skilletegn er minimal, og linjeskiftene er ofte kontraintuitive. Tekstene er prosanære og forholder seg ikke til poesiens tradisjonelle formale rammer, som metrisk stringens og enderim. Diktenes fremtredelsesform, altså de faktisk eksisterende tekstene, er med andre ord underordnet det de forsøker å si noe om. Leseren kan ikke vente seg å bli forbløffet over imponerende ordbruk og den synergieffekten som oppstår når form og innhold antenner hverandre. Tekstene må bæres av  allusjoner og assosiativ kraft alene. Denne utelukkelsen av et av språkets sterkeste virkemidler gjør at diktene mangler en dimensjon. Det blir litt som 2D vs.3D. Det handler selvfølgelig om litterær dybde.

Likevel har diktsamlingen mye ved seg. Grip bruker motiver som både er hentet fra moderne tid og mytologiens tidløse verden. Ulike elementer fra myten blir bilder på aspekter ved døden slik den ter seg for den etterlatte. Særlig godt likte jeg tekstene om blikkene som møtes, selve kjernen i myten om sangeren og den døde elskende. Flere av diktene dveler ved det å snu seg og møte blikket til den andre, både som konkret handling og som metafor. Også andre elementer fra myten blir behandlet med refleksjon og assosiativ treffsikkerhet. Dermed kan jeg slå fast at Orfeudike er en bok som bak en konvensjonell, døll overflate har overraskende mange kvaliteter som litterært verk. Ja, jeg vil gå så langt som til å si at boken overrasket meg positivt. 

Så, kjære leser, hvorfor ikke plukke med deg Orfeudike neste gang De er innom Deres lokale bibliotek? Det er ikke umulig at De vil kjenne på en anelse vemod den dagen De må levere den tilbake.