Bokomtale: Dogmet om Kristus

 

Kristus Pantokrator (Katarinaklosteret, Egypt)

Dogmet om Kristus

Bjarne Skard

Land og Kirke, 1948

Jeg har just lest Bjarne Skards bok Dogmet om Kristus fra 1948. Boken ble skrevet som et hyrdebrev og er adressert til embetsbrødrene i det da nyopprettede bispedømmet Tunsberg, der Skard var biskop frem til 1961. Forfatteren kaller boken, som er på under 70 sider, en «dogmehistorisk skisse», og innholdet er ganske sammenfallende med - men betydelig kortere enn - den mer omfattende Inkarnasjonen - en dogmehistorisk fremstilling, som kom ut tre år senere (og som vi tidligere har anmeldt). 

Skard begynner med å stille spørsmålet: «Er kirkens Kristusdogme aktuelt lenger?» Svaret hans er selvfølgelig ja. Hva annet kan man forvente av en biskop i Den norske kirke på 1940-tallet? I teksten begrunner han dette svaret på en ganske tilfredsstillende måte. Dogmet Skard taler om, er selvfølgelig læren om inkarnasjonen og Jesu Kristi natur slik denne ble formulert i oldkirken. Skard mener denne læren må forstås som en forskansning, et vern mot heresi, altså vranglære. Kamp mot heretiske oppfatninger av Jesus er i det hele tatt et hovedtema i kirkens første århundrer, i alle fall slik denne perioden fremstilles i kirkehistorien. Fra den ene siden angripes den ortodokse læren av de som overbetoner Jesu menneskelige side på bekostning av hans guddommelighet. I denne leiren finner vi ebjonittene, adoptianerne, arianerne og - i hvert fall i Skards skjema - nestorianerne. På motsatt side finner vi de som overbetoner Jesu guddommelige side: doketister, apollinarister, modalister og monofysitter. (Interessant nok nevner han ikke gnostikerne.) Skard mener disse er farligere enn den første gruppen, «for her er fromheten». Begge disse innfallsvinklene har det til felles at de forsøker å tilpasse de religiøse sannheten en logisk eller filosofisk ramme som er den fremmed og uvedkommen.

Så går Skard i gang med en utlegning om de ulike trosbekjennelsene som ble til i løpet av kirkens fem første århundrer og noen av de store kontroversene i kirken denne tiden. Han har et generaliserende blikk og går ikke i dybden når det gjelder de kristologiske kontroversene. Overblikket er viktigere enn detaljene. Og det er forsåvidt en grei tilnærming, så kan de som er mer interessert i detaljer og nyanser lese Inkarnasjonen, eller kanskje aller helst en annen bok om temaet. Dette er stoff det er skrevet mye om. 

Skards tekst er essayistisk i formen, og de teologiske opplysningene som utgjør kjernen i teksten, krydres her og der med personlige betraktninger og refleksjoner. Prosaen er ganske typisk for sin tid. Setningene er ofte lange, men ikke som i tysk, akademisk prosa. Skard har en mye mer lekende og innfallsrik stil, og noen ganger blir det litt for mye av det gode. Men alt i alt er boken skrevet på en måte som gjør fagstoffet levende og aktuelt. Så kan man spørre seg hvor aktuelt dogmet om Jesus er i dagens humanitærpolitiske kirke, med dens engasjement for mangfoldsideologi, «klimakamp» og seksualpolitiske pressgrupper. Jeg mistenker at i Den norske kirke idag er spørsmålet om inkarnasjonen og Jesu dobbelte natur underordnet trangen til å gjøre stadig mer desperate forsøk på å fremstå som «folkelige» og politisk relevante. Skard har selvfølgelig ingen svar på hvorfor kirken prioriterer slik, for han døde flere tiår før denne utviklingen tok til (og dessuten: som konservativ og motstander av kvinnelige prester ville han neppe vært velkommen i Kirken).

Lærte jeg noe konkret nytt av denne boken? Neppe. Angrer jeg på at jeg leste den? Slett ikke!

Bjarne Skard under  bispevigslingen i 1948. (Filmavisen/NRK)