Republikaneres påtatte omsorg for de kongelige

 

I Nettavisen 9. februar skriver Jens Aldo Carrizo-Nilsen at arveprinsesse Ingrid Alexandra viser at vi trenger republikk. Det er denne stadig tilbakevendende omsorgen for de kongelige i «gullbur». Stakkars! De har jo ikke valgt det selv. Slipp dem fri, så kan vi ha valg av statsoverhode med jevne mellomrom isteden. Denne omsorgen virker litt påtatt.

Vi kommer alle inn i livet med ulike fordeler og ulemper. De er ikke jevnt fordelt. De kongelige har dette bare på et annet nivå. Vi kan selvsagt begynne å mase om ulike privilegier og plikter, for eksempel om bondens eldste barn som føler presset med å videreføre familiegården.

Privilegier og plikter kommer sammen i en pakke. Det gjelder for mange. For de kongelige er det mer fremtredende enn for de fleste, men prinsippet er det samme.

Og så er det veldig beleilig at denne omsorgen for de kongelige skal ha som konklusjon at vi må endre statsformen, selvsagt helt i tråd med republikanernes endelige mål.

Arv er et helt galt prinsipp for å bekle en posisjon i statsstyret, får vi ofte høre. Vel? Arv har visse fordeler. Det bidrar med langsiktighet. Jordan Peterson serverte på selve dagen dronning Elizabeth gikk bort, hvordan monarken kunne fungere som en slags skrifteinstitusjon for statsministeren. Monarken sitter der med de lange linjene og kan virke modererende på den politiske makten, selv når den politiske makten har siste ord.

Skifte av statssjef ved arv sørger for at arvingen kan få god forberedelsestid til gjerningen gjennom lang tid, gjerne store deler av oppveksten. Og arv er en alternativ utvalgsmetode til demokratisk valg. Det blir en motvekt.

Statssjefen er en ikke-demokratisk posisjon, men ikke udemokratisk så lenge folket ønsker det. At demokrati er ønskelig, er ikke det samme som at nødvendigvis alt skal være demokratisk valgt, selv ikke i statsstyret. Når vi vet at demokrati har sine svakheter, kan det være greit at vi har noen motvekter til det.

Et statsoverhode som ikke er valgt, innebærer at den enkelte velger har et statsoverhode vedkommende selv ikke har valgt, men det innebærer også at vedkommende ikke får et statsoverhode som andre velgere har valgt for vedkommende. Igjen trenger ikke alt i vårt statsstyre å være valgt i demokratiske valg, og et ikke-valgt statsoverhode kan ha sine positive verdier.

I en republikk vil nok statssjefen høyst sannsynlig være fra politikerklassen, og den klassen har sin porsjon av skandaler og negative sider ellers. Vi er nok ganske mange som ikke ønsker oss en politikernes republikk.

Mange gjør mye for andre mennesker. Det følger ofte ulemper med.

Om arveprinsessen ønsker det, er det sikkert mange blant oss som vil sette pris på om hun sparer oss for politikernes republikk.

J.K. Baltzersen, samfunnsdebattant og forfatter