Evripides’ vulgære side

 

Kyklopen

Evripides

Gjendiktet av Robert Emil Berge

Gyldendal, 2025

Fra antikkens greske teater er Evripides’ drama Kyklopen det eneste bevarte satyrspillet. Derfor har denne genren havnet i skyggen av tragedien og komedien i alle fall for vårt moderne blikk. Men i den årlige Dionysia-festivalen i Athen var satyrspillet et like selvskrevet innslag som tragedier og komedier. Derfor er det litt av en begivenhet at Kyklopen endelig foreligger i norsk språkdrakt.

Jeg har tidligere skrevet om Evripides’ tragedier Hekabe og Medeia, og i tillegg har jeg lest både Hippolytos og Ifigenia i Aulis, så jeg vil si jeg er ganske kjent med Evripides som dramatiker. Men Kyklopen er noe ganske annet. Her får vi se Evripides’ vulgære side, for der tragediene kjennetegnes av alvor, patos og «verdig» tematikk, er Kyklopen løssluppent og obskønt. Selv om det inneholder grufulle scener, er de så outrerte at de vekker mer latter enn gru, i hvert fall for meg som leser dramaet over 2400 år etter at det ble skrevet.

I stykket møter vi satyren Silenos, sønn av guden Dionysos, som lever i fangenskap hos kyklopen Polyfemos på Sicilia. Han og sønnene, som utgjør dramaets kor, er slaver for den enøyde, menneskeetende kjempen. En dag seiler Odyssevs og hans krigere i land på øya etter å ha lagt Troja i grus. Kyklopen får lyst på menneskekjøtt når han får øye på krigerne. Selve intrigen skal jeg ikke si mer om her, utover at handlingen er hentet fra en episode fra Odysseen, men med noen justeringer. Vin spiller en viktig rolle i stykket, både som kilde til glede og som våpen. Silenos sier rett ut at «den som ikke nyter drikking er helt sprø». Hans nytelse er ikke snauere enn at den gir ham ereksjon. 

Sett fra et moderne woke-perspektiv er nok stykket moralsk betenkelig, for skurken, Polyfemos, er ikke bare menneskeeter, men også homoseksuell. Og ikke nok med det: etter å ha erklært at  «unggutter er mer min smak enn kvinner», han drar med seg Silenos inn i sin hule for å voldta ham. Neida, dette er ikke et stykke som henvender seg til publikums forfinede sentimenter. Groteskeriene vi presenteres for, påkaller latter snarere enn refleksjon og medynk. Greit nok for meg, for jeg er ute etter underholdning. 

Tematisk sett setter Evripides opp intrigen som et møte mellom sivilisert og barbarisk hedonisme. Kyklopen finner nytelse i å tilfredsstille sine grunnleggende fysiske behov - å fylle maven med kjøtt og ost, mens de mer sofistikerte Odyssevs og Silenos, som i stykket fungerer de som representanter for den vindrikkende middelhavssivilisasjonen, finner sin glede i vinens transformative effekt på tanke- og følelsesliv. Og Polyfemos, som helst drikker melk, oppdager tidsnok at vin fort kan bli litt av en utfordring for en som ikke er vant til slikt. 

Robert Emil Berges gjendiktning ser ut til å være samvittighetsfullt utført. I forordet gjør han fint rede for hensynene han må ta for å ivareta versemålet, og fotnotene inneholder mye interessant informasjon som er lett tilgjengelig under lesningen. Jeg stusser imidlertid ved stilvalg i en del passasjer, for han bruker en del infantile og dialektale former som forstyrrer lesningen. Mest påfallende er forekomstene av garpegenitiv og bruken av «masse» som adjektiv. En del utstikkende a-endelser er det også. For eksempel skriver han «aska». Jeg er ikke sikker på om bruk av lokale dialektformer er veien å gå om man skal formidle tekster skrevet for tusenvis av år siden for et norskspråklig publikum idag, selv ikke om originalteksten i utgangspunktet hadde muntlig preg. Om det er dette som er formålet, vil det være mer naturlig å bruke sammentrekninger og slikt. Men det er jo en kjent sak at mange filologer har språklige kjepphester de mer enn gjerne rir i sine akademiske arbeider. 

Men jeg skal ikke klage mer, for til syvende og sist er det fint at vi endelig har fått en norsk oversettelse av Kyklopen. Lesere som interesserer seg for gresk drama, bør plukke med seg denne boken neste gang de er innom biblioteket.