Würmstuggu

  7: «Jubileet» Nå begynner vi å nærme oss slutten på vår lille serie om Anton Tsjekhovs scenediktning i kortform. «Jubileet» er nemlig det syvende stykket i boken Åtte enaktere . Skuespillet ble skrevet i 1891, men utgitt først i 1902 og er basert på novellen «Et forsvarsløst vesen». La det først være klart: «Jubileet» er mye mer underholdende enn «Bryllupet», og handlingen, som drier seg rundt en jubileumsfeiring i en bank, er mer kompleks enn de andre komediene i boken (skjønt mye enklere enn «På den store landeveien»). Tematisk sett ligger «Jubileet» ganske tett opp til «Tragiker mot sin vilje», for begge stykkene handler om kvinners evne til å drive menn fra forstanden.  I sentrum for stykket står bokholderen Khirin og styreformann Sjiputsjin. De to er godt tegnet som motpoler. Khirin er et arbeidsjern som gjør det virkelig viktige arbeidet for banken, mens den glatte Sjiputsjin er opptatt av overflate og omdømme. Khirin hater kvinner, mens Sjiputsjin, som er gift m...

Idag tenner vi adventsstakens første lys og markerer dermed at høytiden der vi markerer at vi venter på adventus Domini , Herrens ankomst, endelig er her. Advent betyr også at det er tid for Würmstuggus tradisjonsrike julekalender, også kjent som Julestuggu . Der vil en ny luke med interessant, tankevekkende og underholdende informasjon kunne åpnes hver dag fra 1. desember og frem mot Frelserens fødselsdag.   Mange av våre kvinnelige lesere er nok allerede i gang med forberedelsene til den søte juletid i slutten av desember, og det ikke uten grunn, for det er mye som må gjøres før det kan bli jul. Vårt mål med Julestuggu er å skape en daglig pause fra julestria. Å sette seg ned og bruke noen minutter på en kalenderluke kan gjøre underverker for blodtrykket og legge en demper på bekymringer og stress for noen hver. I mange hjem har det sågar blitt en fast adventstradisjon at mor samler familen med høytlesning fra kalenderen. Dette blir den sjette julekalenderen siden starten i ...

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Jomsviking   Bjørn Andreas Bull Hansen Gyldendal, 2018 Nylige leste jeg den historiske romanen Jomsviking av Bjørn Andreas Bull Hansen. Bull Hansen var kjent i Norge som fantasyforfatter, bl.a. av Horngudens tale . Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med denne boken, som er en historisk roman satt til slutten av 900-tallet. Den er også den første boken av Bull Hansen jeg har lest.  Denne boken følger Torstein Tormodson, og hans oppvekst i et krigsherjet Nord-Europa. Som barn opplever han at hans far blir brutalt drept foran øynene hans, og han blir tatt som trell i Kaupangen. Senere blir Kaupangen angrepet og han ror i en båt til Orknøyene, hvor han etter en del om og men treffer sin eldre bror igjen og ender i tjeneste hos Olav Tryggvason i hans forsøk på å bli konge av Norge. Ting skifter igjen da en av Olavs nære kompanjonger viser seg å være mannen som tok livet av faren, og både han og broren blir igjen fredløse og må fly...

  Filmplakat til Isidor Annenskijs film fra 1944, 6: «Bryllupet» «Bryllupet» er sjette stykke ut i Würmstuggus gjennomlesning av Anton Tsjekhovs enaktere, slik de er gjengitt i Kjell Helgheims oversettelse i boken Åtte enaktere . Stykket er det minst interessante så langt i boken. Her finner vi forsøk på humor, men denne er langt fra like vellykket som den i «Bjørnen», «Frieriet» og «Tragiker mot sin vilje». Formodentlig hadde fremstillingen av det russiske middelklassen som usofistikerte strebere publikumsappell i Tsjekhovs samtid, for stykket var populært på scenen og ble sågar filmatisert av Isidor Annenskij i 1944. På scenen kan kanskje dyktige skuespillere og en erfaren instruktør klare å tvinge frem litt latter fra publikum med enkelte av replikkene, særlig om de suppleres med overdrevne gester og komiske parykker, men i det store og hele er stykket overlesset og forvirrende - og til syvende og sist temmelig uinteressant. Det blir bare løsrevne situasjoner under en bryllups...

  5: «Tragiker mot sin vilje» Vi er kommet til det femte stykket i boken «Åtte enaktere», som inneholder åtte korte teaterstykker ført i pennen av Anton Tsjekhov, kanskje Russlands fremste dramatiker. «Tragiker mot sin vilje» er veldig kort, bare åtte sider. Det er vel riktigere å kalle det en sketsj. Det er ingen handling å snakke om, bare en dialog mellom familiefaren Tolkatsjov og vennen Murasjkin. Eller dialog og dialog, det viktigste er en fire sider lang monolog om hvor strevsomt, ydmykende og utakknemlig tilværelsen som familiefar er. Ja, Tolkatsjov er ganske enkelt gått fra forstanden av å bli behandlet som «et ordløst vesen, et dyr du kan bruke til transport og laste med hva som helst uten at man risikerer innblanding fra Dyrenes beskyttelse». Ja, det er et hardt liv, for «når en mann skal til byen, så har alle, ikke bare hans kone, men enhver motbydelig person i nabolaget makt og rett til å pålegge ham et berg av plikter». Mange menn vil utvilsomt nikke gjenkjennende ...

  Kjekkasen Tsjekhov portrettert av broren Nikolaj. 4: «Frieriet» De som leste gårsdagens innlegg i Würmstuggus serie om Anton Tsjekhovs enaktere, altså det som handlet om komedien «Bjørnen» , vil trolig erindre at jeg var i godt lune etter å ha humret meg gjennom et skuespill som bød på en overraskende og lattervekkende miks av karikatur, aggresjon og romantikk.  En lignende miks finner vi «Frieriet» også, og dette stykket synes jeg faktisk var enda bedre. Her er premisset på sett og vis det motsatte av det vi finner i «Bjørnen». Her er det nemlig kjærligheten som starter intrigen, selv om de ømme følelsene fort må vike for overdreven krangling over småting. Stykket begynner med at godseieren Lomov kommer til sin nabo, godseier Tsjubukov, for å fri til hans datter Natalja. Tsjububov blir fra seg av glede, men frieriet går ikke helt som forventet. Før Lomov får lagt frem sitt tilbud om ekteskap til den unge damen, utvikler en i utgangspunktet vennlig konversasjon til en st...

  3: «Bjørnen» De er så uheldig at De er født kvinne, De skulle av egen erfaring kjenne kvinnenaturen. Si meg, si det som det er, har De noen gang møtt en kvinne som er ærlig, trofast og pålitelig? Nei, det har De aldri! Det er bare gamle koner og stygge kjerringer som er pålitelige. Det er lettere å finne en katt med horn, enn en ærlig kvinne!  Vi er kommet til tredje skuespill i boken Åtte enaktere . Sammenlignet med gårsdagens «Svanesang» er «Bjørnen» fra 1888 en ren fornøyelse å lese. Det er flere årsaker til dette.  For det første har stykket et ordentlig plot, og for det andre er rollefigurene herlig karikerte. I den ene hovedrollen møter vi den unge, attraktive enken Popova, som har bestemt seg for å leve resten av livet i sorg innenfor hjemmets fire vegger, til tross for at ektemannen hennes behandlet henne dårlig og bedro henne med en rekke kvinner. Det virker som hun forsøker å straffe sin avdøde ektemann med sin godhet og samtidig gjøre seg mystisk og ti...

Foto: Karl Ragnar Gjertsen (modifisert)   Sjå! Graset attmed stabburet er grått. Eg svergar det var friskt og grønt i går. Kva er det som har ramma det så brått? Men sjå! Der ligg ein livlaus saueskrott. Ho må ha ete graset og blitt sjuk.  Eg ottast at ho ikkje er åleine, at flere ligg omkring med svollen buk og opne sår som blottlegg kjevebeinet. Kva sjukdom har forgifta gras og fe? Er dette kosmisk rettferd, straff frå Han som Loven kjem frå? Hjelper det å be? Kan presteskapet frelse folk og land med bønn om nåde? Måtte dette skje? Det overgår all menneskeleg forstand.

Tsjekhov tegnet av Isaak Levitan. (1886) 2: «Svanesang» I går begynte vi vår gjennomlesning av Anton Tsjekhovs enaktere med utgangspunkt i boken «Åtte enaktere». Sammenlignet med «På den store landeveien» blir «Svanesang» fra 1887 en formidabel nedtur. Handlingen utspiller seg på en lurvete teaterscene der den gamle skuespilleren Svetlovidov, kledd i kostymet til, greske, mytologiske seeren Kalkhas, velter seg i selvmedlidenhet over alderdom, ensomhet og forspilt liv. Stykket begynner med Svetlovidov alene på scenen. Vi får vite at han har spilt i en forestilling til sin egen ære, men sovnet i fylla etterpå. Nå  er det natt, og publikum er gått hjem. Det viser seg imidlertid at også suffløren fortsatter igjen. Resten av stykket er en slags dialog mellom skuespilleren og suffløren, der brorparten av replikkene er sitater fra Boris Godunov , Hamlet , Kong Lear og Othello .  Stykket berørte meg minimalt. Det var sikkert interessant for teaterelskeren Tsjekhov sette sammen «...

  1: «På den store landeveien» På min tur innom biblioteket idag, plukket jeg med meg boken Åtte enaktere . Den inneholder åtte skuespill i én akt av Anton Tsjekhov. Jeg kunne bannet på at jeg har lest den før, men etter å ha lest det første stykket i boken er jeg ikke lenger så sikker på det. Kanskje jeg har glemt hva jeg har lest, kanskje jeg aldri leste boken i første omgang? Vel, nok om det. Dette er uansett første del av en serie som tar sikte på å anmelde samtlige enaktere hver for seg. Hvorfor hver for seg? For å skape mest mulig «content» for dermed å generere maksimalt med klikk, naturligvis. Boken begynner med et forord av oversetter Kjell Helgheim som gir adekvat bakgrunnsinformasjon om Tsjekhovs dramatiske småstykker. Her får vi vite om hvilken plass disse stykkene har i forfatterskapet til Russlands fremste dramatiker, og litt om ulike oppsetninger i europeisk og norsk teaterliv.   Første stykke i boken er «På den store landeveien» fra 1884. Stykket er en d...

  Tittelen på denne boken av Caroline Kaspara Palonen er så god at den like godt kan være tittelen på denne bokomtalen også. Så god at den faktisk var hele årsaken til at jeg tok den med meg hjem fra biblioteket. Palonen har skrevet en roman om depresjon og familieliv.  Vi møter ekteparet Maria og Erik. Sammen har de barna Stella og Torje. Vi følger familien gjennom ett år, og romanens perspektiv veksler mellom Eriks og Marias synsvinkel. Maria er en student som sliter med gjennomføringsevnen. Det som starter med en depresjon går etterhvert over i en psykose.  Språket i romanen flyter lett. Forfatteren skriver realistisk og begge hovedpersonene er troverdige. Spesielt liker jeg hvordan Palonen på usentimentalt vis beskriver hvordan de pårørende tenker omkring nære med psykisk sykdom. Her er det ingen som fremstår som ufeilbarlige helter. Tematikken er tung, og boken byr på få oppturer rent handlingsmessig, men den er fylt med gode observasjoner.  Jeg har det ik...

  Jeg skyller såpevann fra hud og hår og skrur av kranen, drar et håndkle frem og tørker ansikt, torso, hår og lem før jeg tar for meg føtter, rumpe, lår. Så dekker jeg min nakne kropp med klær. Først undertøy, så skjorte, bukser, sokker. Et ytterst adekvat antrekk, for pokker!  I dette kan jeg møte all slags vær! 

Würmstuggu har opp gjennom årene anmeldt mye dramatikk fra inn- og utland, til tross for at redaksjonen i liten grad består av teaterentusiaster. Redaksjonssekretær Myhre nærer riktignok en viss entusiasme for det beslektede mediet film, mens redaktør foretrekker det skrevne ord (eventuelt kombinert med statiske bilder) når han skal la seg underholde av oppdiktede narrativer. Derfor har vår tilnærming til dramatisk diktning fokusert på skuespill som tekst, ikke som scenekunst. Vi foretrekker altså det platoniske ideal bak teaterstykket fremfor legemliggjøringen på scenen. Da får stykkets ideer pusterom og replikkenes kvaliteter komme til sin rett uten å besudles instruktørers og scenografers innfall og skuespilleres tilkortkommenhet (selv om vi gladelig medgir at det er høy standard på norske skuespillere i sin alminnelighet).  Den dramatikeren vi har skrevet mest om, er Jon Fosse. Siden vi publiserte vår anmeldelse av Nokon kjem til å komme tilbake i 2016 har vi anmeldt en rekk...

  Skodespelet Jon Fosse Samlaget, 2025 Det bør ikke overraske Würmstuggus lesere at mitt forhold til Jon Fosse som dramatiker er ambivalent. Ofte er tekstene hans hule og sjelløse i all sin abstrakte minimalisme, og figurene sjablongaktige og uten dybde. Likevel er det noe som får meg til å lese ham igjen og igjen. Det kan være en kombinasjon av følelsen av å være tilbake på et kjent sted, (der folk gjentar replikker og følger dem opp med «ganske kort pause» og «bryt seg av» igjen og igjen, inntil handlingen ender i antiklimaks), noe som ikke nødvendigvis sier noe mer enn at motstandskraften hos leseren er blitt brutt ned, eller det kan være fordi han av og til glimter til med interessante ideer og smarte fortellergrep. Det er særlig i fortellingene denne siden ved Fosse kommer frem, for eksempel i den utmerkede Trilogien eller den mer moderat vellykkede Kvitleik . Men man skal ikke glemme at Fosse også har skrevet en del ok dramatikk, og også der har han gjort mye interessant ...

  Eit steinkast unna plassen eg vaks opp finst framleis leivningar frå forne år.  Bak hestehagen, rett der trea står, finst rester av ein spinkel skamslått kropp om du grev litt i jorda. Gamle spor av noko som eg vonar er forbi, ei hardhendt verd gøymt bak ein mur av tid, då menn’ska levde utan skrivne ord. Der er’kje meir enn bein igjen av ho, pluss smykke som ho bar og andre ting ho fekk med seg i grava. Me let jenta få ligge der ho ligg. Det finst ei ro rundt grava, som smyg kvilande omkring.  På døden har eg alltid gått og venta.

  Hvor vinden blåser, ser jeg tydelig nå, for trærne kneler dypt mot øst i blåsten  og skyene er hurtige og grå. Selv hutrer jeg i ettermiddagsfrosten. Det er på tide å begynne gå den siste biten hjem, først over jordet, og siden, langs det gamle traktorsporet. Mitt hus er ikke vakkert, det er så, men vær og vind, det tåler det, for jeg vedlikeholder hjemmet mitt med flid. Materiens svartebok er kjent for meg. Man fryser ikke i mitt hjem. Å nei! Der kan man være naken vinterstid, om vær og bolig er i bitter strid. Illustrasjon: Jean-François Millet

Pusjkin, 1827   Boris Godunov Aleksandr Pusjkin Gjendiktet av Erik Bystad Gyldendal, 1992 Dette er, som sportsjournalistene ville sagt, en historisk artikkel. For første gang anmelder vi nemlig et verk av Aleksandr Pusjkin. Det har faktisk aldri skjedd før. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter: I går leste jeg Aleksandr Pusjkins historiske drama Boris Godunov . Stykket ble skrevet i 1825, men ble ikke utgitt før flere år senere. På scenen ble det ikke satt opp før 1870, flere tiår etter Pusjkins død. Jeg har lest stykket før, men det må være rundt 20 år siden nå, så i forkant av denne lesningen var det ikke så mye jeg husket utover essensen, eller hovedpunktene, i handlingen. Jeg husker at jeg likte stykket godt da, og jeg tror jammen jeg likte det enda bedre denne gangen, noe som kanskje har sammenheng med at jeg i mellomtiden har opparbeidet mer omfattende kunnskape...