Hybris, ulykke og selvmord en masse!

 

Antigone

Sofokles

Oversatt av Eirik Vandvik

Teksten De nå leser, er en anmeldelse av den greske tragedien Antigone, og tar sikte på å gjengi noen av tankene jeg gjorde meg under og etter lesningen, som ble påbegynt på torsdag denne uken og avsluttet fredag, altså i forgårs. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Antigone ble skrevet av Sofokles på 440-tallet f.Kr., men den utgaven jeg har lest fant jeg i boken Greske dramaer fra 1975. Boken er utgitt av Gyldendal og inneholder syv dramaer av Aiskhylos, Sofokles og Evripides. Utvalget og innledningen er ved Carl Fredrik Engelstad. 

Handlingen hviler på mytologisk stoff, som de andre stykkene med handling fra byen Theben, Kong Oidipus og Oidipus i Kolonos, og handler helt enkelt forklart om hovedpersonens problemer med å få begravet et lik. I hovedrollene møter vi Oidipus’ datter og hennes onkel Kreon, konge av Theben. Dessuten er det en god del bifigurer. Handlingen begynner med at vi får vite at Antigones to brødre har drept hverandre i strid, men at bare den ene av dem, Eteokles, har fått en ordentlig begravelse. Kreon har bestemt at broren Polyneikos ikke skal begraves, men ligge eksponert for åtseldyr, vær og vind. Ikke engang å sørge over ham er lov. Dette som straff for hans bruk av fremmed hjelp for å tilkjempe seg kongsmakten. Han er en landsforræder.

Men Antigone akter ikke å følge loven. Hun mener at også Polyneikos fortjener en ordentlig begravelse, så hun forsøker å begrave liket på egen hånd. Hun blir imidlertid tatt på fersk gjerning og umidelbart dømt til døden av Kreon. Dette setter i gang et handlingsforløp som strengt følger de konvensjonene vi forbinder med den idealtypiske tragedie. Menneskelig hybris forårsaker ulykke, og det hele ender med selvmord en masse.

Intrigen er enkel, men god, og de viktigste figurene er utstyrt med personlighet som kommer godt frem i teksten. Men det som virkelig tiltaler meg med stykket, er språket og poesien i replikkene, for her er det mange pregnante, velformulerte linjer, og selvfølgelig tematikken, som godt kan sies å være «alltid aktiell», som det heter. Selv om samfunnene våre har forandret seg mye gjennom de 2500 år som har gått siden Antigone ble skrevet, er menneskesinnet i det store og hele det samme som da, og dermed også de ambisjoner, tilbøyeligheter og aversjoner som driver våre handlinger. I særlig grad gjelder det de politiske elitene, altså de som har viet livet til kamp om makt. Og det er dem og deres utfordringer dette stykket handler om.

Det finnes nok av paralleller mellom Kreons forsøk på å bevare freden ved å kontrollere tilværelsen ved hjelp av drakoniske lover. For min del er det Stalins bestrebelser for å skape et klasseløst samfunn jeg tenker på når jeg leser om Kreon villfarne metoder for å holde orden, men lignende skikkelser finner vi mange av gjennom historien. Antigone er den som sier klarest fra om at Kreons lover strider imot gudenes og evighetens lover. Han setter seg dermed over gudenes vilje, noe som vil straffe seg, og det gjør det selvfølgelig også i dette stykket. Stykkets advarsler mot å gå imot gudenes vilje har naturligvis en konservativ klangbunn, men gudenes uvilje mot Kreons lover kan også leses ut av folkets misnøye med kongens dekret. En konge som får folket mot seg, sitter ikke trygt, i alle fall om han ikke er villig til å bruke massivt med tvangsmidler for å beholde makten. Slik sett er stykket også et forsvar for demokratiet. Det må nevnes at Kreon ombestemmer seg på et tidspunkt, men da er det for sent, og tragedien går for egen maskin.

Jeg nevnte språket og poesien i replikkene. Da jeg leste stykket skjedde det rett som der var at jeg stoppet om og tenkte at «dette var sannelig godt skrevet». For dramaet er virkelig sitatvennlig. Jeg noterte i hvert fall ned noen slående linjer her og der. Oversettelsen, eller gjendiktningen, er det vel riktigere å si, jeg har lest er utført av Eirik Vandvik, som bruker et ganske konservativt nynorsk (som nok vil volde uvante lesere en del hodebry), og spør De meg, som ikke har lest, og heller ikke er i stand til å lese, stykket på gresk, hva jeg synes om gjendiktningen, kan jeg ikke si annet enn at jeg synes den er god, om jeg da ikke skal si fremragende, og det kan jeg godt. Dialogen er for det meste holdt i jambisk pentameter, med en del unntak her og der. Hva slags versemål Sofokles skrev i, vet jeg ikke, og ikke gidder jeg å finne det ut heller. Jeg synes uansett Vandviks linjer fungerer godt. Etter hva jeg kan se, ble denne oversettelsen først publisert i 1964.

Derfor, kjære leser, hvis De liker å lese greske tragedier, eller drama i verseform generelt, er det vel verdt å sette av et par timer til å lese Antigone.

(Vi har tidligere skrevet en god del om klassisk gresk drama. For omtrent et år siden anmeldte vi to stykker av Sofokles, Elektra og Kvinnene i Trakis og vi har også skrevet om Evripides’ Medeia og Hekabe samt Aiskhylos’ Perserne. Kanskje skjebnen kan by på mer, kanskje ikke.)