DRAMA I ÉN AKT.
En oppfølger til Å kle seg adekvat I, II, III og IV
Dramatis personae:
Dalberg. Redaktør
Myhre. Redaksjonssekretær og lyssky aktør i den politisk/kulturelle randsonen.
En sommerlig bygate. Myhre og Dalberg kommer gående ut av en butikk. De er i godt humør.
Dalberg. … og da sa jeg til ham: Ikke over mitt lik. Og da mistet han besinnelsen.
Myhre. Litt av en type, De!
Dalberg. Sant og visst. Pokker! Nå kom jeg på det.
Myhre. Hva da?
Dalberg. Jeg må kjøpe en ny skjorte. Det ble en rift da jeg hjalp den unge enken som bor i etasjen over meg med å bære ut noen sofaer og et kjøleskap.
Myhre. Kjedelig når slikt skjer.
Dalberg. Og herrekonfeksjonsforretningen stenger om… (ser på armbåndsuret)… en halvtime.
Myhre. Da har De god tid. Hos en god klesforhandler skal det ikke ta lang tid å kjøpe en skjorte som passer ens kroppstørrelse og fasong, og dessuten har et estetisk uttrykk som stemmer overens med egne oppfatninger av hva det skjønne er.
Dalberg. Det har De sannelig rett i.
Myhre. Apropos bekledning, ser De den mannen der borte? Han som står og prater med den drosjesjåføren. Litt av antrekk, hva!
Dalberg. Det skal være sikkert og visst. På føttene har han høyhælte sko. De ser ut som de er vanskelige å gå i. Man kan lett pådra seg en forstuelse om man går med slike, skulle jeg tro.
Myhre. Han har gjennomsiktige nylonstrømper, ser jeg. Eller er det strømpebukser?
Dalberg. Sannelig om jeg vet. Han har i alle fall et rosa tyllskjørt på seg. Sikkert luftig og behagelig.
Myhre. På overkroppen har han en rosa trøye med feminint snitt og en liten fiolett jakke, trolig av bomull.
Dalberg. Hodeplgget hans er ganske spesielt. Det er en parykk der «håret» er farvet både blått, rosa og grønt.
Myhre. Jeg undres hva som får menn til å begynne å gå med klær beregnet på det svake kjønn.
Dalberg. Jeg antar at det handler om tilgjengelighet.
Myhre. Hva mener De?
Dalberg. Dameklær er lettere å få tak i, og utvalget er mye større, om man sammenligner med markedet for herreklær. Gå på et hvilket som helst kjøpesenter, og De vil finne et utall butikker som selger dameklær, mens De trolig bare vil finne én, eller i høyden to, som bare selger herreklær. Og i de butikkene som selger klær for begge kjønn er alltid dameavdelingen betydelig større enn herravdelingen.
Myhre. Så De mener altså mannens klesvalg skyldes at han er lei av å måtte ta til takke med det lille utvalget av klær som tilbys oss menn? At han altså på sett og vis gjør opprør mot klesindustrien?
Dalberg. Det er én måte å se det på. Det kan jo være rasjonelt å gå over til dameklær om man ikke har ork til å lete seg frem til den ene herrekonfeksjonsforretningen på senteret - og dessuten har et behov for å bli lagt merke til.
Myhre. Det kan jo ganske enkelt handle om komfort. Antrekket hans ser behagelig ut. Det ser både lett og luftig ut. Hadde det ikke brutt med de sosiale konvensjonene knyttet til kjønnsroller, hadde det ikke vært fremmmed for meg å kle meg i slike klær.
Dalberg. Der er jeg enig med dem, Myhre. Årsakene kan være mange. For alt jeg vet er kanskje dameklær så billige at det lønner seg å kjøpe dameklær i stedet for herreklær. Mye salg er det i hvert fall. Der er jo ingen kvinner som kjøper klær til full pris.
Myhre. Nei, det er sant. (Humrer)
Dalberg. Nå setter han seg visst inn i drosjen.
Myhre. Nei, man får bestemme selv hva man skal ha på seg. Selv synes jeg det viktigste er at man har rene, presentable klær som tilfredsstiller kroppens behov med hensyn til for eksempel temperatur og luft. Og så synes jeg det er viktig å ta hensyn til de rådende normene vedrørende kjønnsroller, alder og så videre når man velger seg et antrekk for å gå ut til alment skue. Klær sender signaler som bør kunne avkodes enkelt av så mange som mulig.
Dalberg. De har rett. Det gjelder å kle seg adekvat. Og nå må jeg se å få kjøpt denne skjorten.
Teppefall.
Foto: Michael Möller (sensurert)
Kommentarer
Legg inn en kommentar