Luke 12: Olav Tryggvason

 

I år feirer Würmstuggus julekalender statsmakten, vårt vern mot lovløshet og barbari, og især dens overhoder. Vi tar for oss konger og keisere (og kanskje en og annen dronning) gjennom 25 århundrer. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem.

Luke 12: Olav I Tryggvason 

Alias: Kråkebein

Pronomen: Han/hans majestet,

Legning: Heterofil (tilsynelatende)

Kjønnsidentitet: Mann (tilsynelatende)

Kjønnsuttrykk: Hypermaskulint

Nasjonalitet: Norsk

Etnisitet: Nord-Germaner

Fiender: Svein Tjugeskjegg, Håkon Jarl, Eirik Jarl, Torstein Tormodsson

Venner: Einar Tambarskjelve, Ormen Lange

Styrker: Sjøvett, mot, Ormen Lange, nordmenn

Svakheter: Hovmod, hedenske kvinner, kongens bue, nordmenn

Regjeringstid: Ca. 995-1000

Olav Trygvason er mannen som brakte kristendommen til Norge, ifølge overleveringene. Hans saga er en del av Heimskringla av Snorre Sturlason, og dermed en grunnleggende del av norsk dannelse. 

Olav, som vokste opp som trell, var en av vikingene som plyndret England på slutten av 900-tallet, sammen med danskekongen Svein Tjugeskjegg. Men etter et møte med den engelske kongen Æthelred lot han seg døpe og reiste hjem for å gjøre seg til konge av Norge, i kraft av å tilhøre Hårfagreætten. Han tar kjapt kontroll over det vestlige Norge og grunnlegger Nidaros som hovedstad, hjulpet av døden til Håkon, den trønderske Ladejarlen, ifølge Snorre myrdet av hans egen trell. Ifølge tv-serien Vikings: Valhalla var Håkon Jarl en sterk, afrikansk kvinne, men det kan vi selvsagt hverken bekrefte eller avkrefte. 

Olav satt riktignok aldri trygt på den norske tronen, i den grad noe slikt eksisterte på denne tiden. Han fartet opp og ned landet med langskipene sine for å opprettholde kontrollen. I denne forbindelse bygde han «Ormen Lange», det største krigsskipet i Nord-Atlanteren på den tiden. Dette skipet har selv blitt en legende, med sanger og dikt skrevet om det. 

I 998 eller 999 forlot han Norge for Pommern, og overvintret der. Neste vår skulle han tilbake til Norge, og møtte en allianse av sin tidligere kompanjong Svein Tjugeskjegg, kongen av Gøtaland Olaf Skötekonung og sønnene til Håkon Jarl. De møttes til havs, ved et sted kalt Svolder, antagelig nær stredene mellom de danske øyene, som Olav måtte seile forbi på vei hjem til Norge. 

Ifølge sagaene er Olav ikke imponert da han hører at danekongen er der med dobbelt så mange menn som han selv, og uttaler at svenskekongen helst burde holdt seg hjemme. Men når han hører at Eirik Håkonsson stiller med nordmenn klare til kamp, skifter tonene seg. Noen hevder dette er historiens eldste dokumenterte «dansken, svensken og nordmannen»-vits. 

Nå går slaget ved Svolder mot Olav, og til slutt blir «Ormen Lange» tatt av overmakten, og Olav går i havet. Liket ble aldri funnet, og myter har hevdet at han overlevde og ble munk. I sagaene omtales en samtale på tampen til slaget mellom kongen og hans hirdmann Einar Tambarskjelve. Einar var en eksepsjonell bueskytter, og så stor og sterk at ingen annen mann kunne spenne buen. Da Einars bue ble brukket av en motkommende pil, hørte kongen det og sa «Hva brast så høyt på mitt dekk?» Einar svarte «Norge av eders hånd, herre konge.»Kongen gir sin egen bue til Einar, men Einar holder den og sier: «For vek for vek er kongens bue». 

Håkon D. Myhre

Illustrasjon: Peter Nicolai Arbo