Luke 9: Håkon Håkonsson

 

I år feirer Würmstuggus julekalender statsmakten, vårt vern mot lovløshet og barbari, og især dens overhoder. Vi tar for oss konger og keisere (og kanskje en og annen dronning) gjennom 25 århundrer. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem.

Luke 9: Håkon den fjerde Håkonsson (1217-1263), hersker over Nord-Atlanteren

Pronomen: Han/ham

Nasjonalitet: Norsk

Militær spesialitet: Sjømakt

Fiender: Skule Jarl, baglere, dansker, skotter

Styrker: Visdom, styrke, mot, sjøvett, krigsvett

Svakheter: Forkjølelse

Vi har alle sett det flotte maleriet av Birkebeinerne som bærer den unge Håkon Håkonsson over fjellene, fra de fæle Baglerne. Håkon IV ble kongen som samlet Norge. Nå vil kanskje mange innvende at Harald Hårfagre samlet Norge, eller de vil trekke frem Olavene og Harald Hårdråde, og senere konger. Og jeg vil svare at det er vel og greit, men Håkon avsluttet borgerkrigene, og stabiliserte og konsoliderte landet langs grenser som inkluderte alt som i dag er Norge og vel så det. Mot slutten av Håkon IVs regjeringstid erobret Norge nesten Danmark, og var seriøse rivaler til Sveriges østersjøimperium, og Norge har ikke hatt noen borgerkrig siden.

Håkon IV er en mann hvis ettermæle er blitt vurdert og revurdert av historikerne. I nasjonalromantikken og nasjonsbyggingens tid ble han holdt som en stor konge, for slik å få et kraftig tilbakefall i generasjonen med marxistisk-inspirerte historikere som vektlegger «upersonlige krefter». I nyere tid er han igjen blitt revurdert, og generelt fått en mer nyansert fremstilling. Mye av grunnen til disse kontroversene er at Håkonssagaen, skrevet av Sturla Tordsson, i høyere grad enn Heimskringla er et politisk bestillingsverk, som gjør den litt vanskeligere å forholde seg til som kilde.

Personlig mener jeg Håkons erobring av Island taler for seg. Å bringe Island inn i det norske riket hadde lenge vært en ambisjon for norske konger, Håkon var klar på at han ville komme til Island som en lovbringer og fredsskaper, ikke en erobrer. Island hadde lenge slitt med borgerkriger mellom de store ættene på øya, og til slutt ønsket islendingene selv å bli innlemmet i Norgesveldet, og de inviterte Håkon til å bli konge over Island i 1262. Det var åpenbart et element av kløktig maktpolitikk her, men også en visshet om viktigheten av tålmodighet og sindig ansvarstagen som er en sann konge verdig. 

Håkon IV døde etter en uavgjort militærkampanje mot den skotske kongen i 1263. Flåten, ledet av kongen selv, var stasjonert ved Orknøyene da Håkon ble syk, og han døde før jul det året. I sin tid som konge hadde Håkon etablert ektefødt primogenitur (tross av selv å være født uekte), opprettet et ekvitabelt forhold til kirken, bragt hovedstrømmene av europeisk høykultur til Norge, bygget Håkonshallen i Bergen og sikret norsk kontroll over Norges nord-atlantiske kolonier. Han giftet bort en datter til en spansk prins, ble tilbudt kommando over en fransk korstogsflåte, og ble foreslått som tysk-romersk keiser av paven (nesten helt sikkert utenkelig i praksis). At han var en middelalderkonge det stod glans over i sin samtid er åpenbart, og den norske krigsflåten var den største i Nord-Europa.

Hans sønn Magnus Lagabøte brukte farens «fredsdividend» til å etablere Norges landslov, og slik sett så Norges fremtid som en sterk, uavhengig nasjon lys ut. Dessverre skulle det ikke vare, for svartedauden rammet Norge hardt, og vi endte opp i union og senere som vasaller under Danmark siden. Men Håkons ånd vil alltid våke over oss, og kan kanskje hjelpe oss nå, når vi er nær ved å miste vår suverenitet til Brüssel. 

Håkon D. Myhre

Kilde: Store Norske Leksikon

Illustrasjon: Knud Bergslien