Luke 11: Magnus den gode

 

I år feirer Würmstuggus julekalender statsmakten, vårt vern mot lovløshet og barbari, og især dens overhoder. Vi tar for oss konger og keisere (og kanskje en og annen dronning) gjennom 25 århundrer. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem.

Luke 11: Magnus Den Gode Olavsson (1035-1047), helgensønnen 

Nasjonalitet: Norsk

Fiender: Trøndere, daner og pappas uvenner

Venner: Trøndere, daner og pappas uvenner

Styrker: Visdom, kampstyrke, nasjonalisme og Gudstro 

Svakheter: Hevngjerrighet og naivitet

Mange ville gjerne ment at dersom en skulle tale om en norsk konge på 1000-tallet, finnes det bedre kandidater enn Magnus den gode. Han faller fort i skyggen til andre konger som hans far, kong Olav Den Hellige eller hans onkel, kong Harald Hardråde. Til og med kong Olav Kyrre kan sies å være mer kjent enn Den Gode kongen.

Likevel vil jeg argumentere at kong Magnus var en langt større og mektigere konge enn noen av dem. Gutten fikk navnet sitt av biskop, Grimkjell, Olavs biskop, som gav ham navnet Magnus, latin for «den store», oppkalt etter Karl den store. Navnet skulle vise seg å være passende.

Etter slaget ved Stiklestad hadde danene erobret landet og Knut den mektige styrte Nordsjøen med jernhånd. Hans sønn, Svein Knutsson, rådde over Norge i farens navn. De utenlandske herskerne innførte nye danske lover og oppholdt ikke landslovene etter norsk skikk. Høye skatter og dårlig avling førte til elendige kår for nordmennene. 

Til slutt bad folket kong Olav den helliges eneste sønn, Magnus Olavsson, om å reise fra Gardarike og tilbake til Norge. Bare elleve år gammel ankom den unge helgensønnen fedrelandet sitt og ble tatt til konge. Danene merket at nordmennene, både rik og fattig, var fullstendig imot dem, og måtte flykte til Danmark, hvor de døde kort tid etter. Alle nordmennene ville heller være frie under kong Magnus enn være kuet av danske menn.

Men kongen tok seg raskt til å hevne seg på dem som han mente hadde forrådt faren. Det gikk hardt utover både store og små bønder, spesielt trønderne. Mange mente nå at de hadde fått andre kår fra kongen enn hva han hadde lovet dem. Dette hørte kongens venner og Sigvart, som hadde vært helgenkongens skald, lagde et kvad hvor han rådet kongen til å vise nåde og gode vilkår mot bøndene. Tross sin unge alder var Magnus’ visdom stor, og han lyttet til disse ordene og mildnet mot folket. For dette vant han alle nordmenns største kjærlighet og ble kalt Den gode.

 

Etter Knut den mektiges død styrte sønnen, Horda-Knut, riket og det ble bestemt at Horda-Knut og kong Magnus ville være som brødre og arve alt som den andre eide, skulle den ene dø sønneløs før den andre. Kong Magnus hadde Herrens velsignelse, for Horda-Knut døde først og Kong Magnus erobret hele Danmark. 

For første gang i historien delte nordmennene og danene samme konge hvor kongen var norsk. Kongen levde opp til sitt tilnavn, ettersom han var mildere med danene enn de var med nordmennene. Ja, Magnus forsvarte Danmark med norsk blod da de hedenske venderne forsøkte å plyndre riket med syv ganger så stor hær. Danene var motløse og mente kongen ville lede dem inn i ulykke, mens nordmennene lurte på hvorfor de skulle dø for dem som hadde vært så harde mot dem. Kongen svarte at han som konge over begge land ville verge begge og enda mer ville han verge kristne mot hedninger. Likeså hørtes en kirkeklokke fra himmelen og alle nordmennene kjente den igjen som kirkeklokken Glad, som ringte i Nidaros. Kongen vant slaget med lite tap.

Da en dansk adelsmann, Svein jarl, forsøkte å rane til seg Danmark, måtte han flykte med halen mellom beinene for Magnus sin mektige hær av norske og danske krigere. Kongen hadde tenkt å ta England, men etter å høre om engelskmannens dype kristne tro og hvor mye han måtte lide for å få farsarven, mente han at den kristne tingen å holde seg med sine to riker.

Alle gode ting må ta slutt og det gjorde det da et kongsemne kom sør fra og la krav på tronen i Norge. Harald fikk halve Norge som forlik. Kort tid etter forliket døde kong Magnus og kong Harald ble enekonge i Norge, men klarte aldri å holde Danmark slik Magnus klarte. Han mistet det til Svein jarl. Etter Den Gode kongen måtte nordmennene tåle et nytt styre av en hard hersker som fikk tilnavnet Hardråde.

Kong Magnus fridde Norge fra dansk underkuelse og Norge nøt hundrevis av frie år fra danenes tyranni. I den stortiden ble sagaene skrevet, og den norske kulturen fikk blomstre. Vi kan dermed gi kong Magnus den gode et lite takk for at det danske styret måtte vente noen århundre.  

«Pingvinen»

Kilder: Fagerskinna, Morkinskinna, Heimskringla

Illustrasjon: Peter Nicolai Arbo 1831–1892