Bokomtale: Av ingenting

 

Av ingenting

Mathias Nyhagen Asplund

Cappelen Damm, 2026

Diktsamlingen Av ingenting handler ifølge omslaget om «mennesket og naturen, om å søke meining i det tause livet som omgjev oss, og om av og til få svar», og jeg synes ikke jeg trenger å legge så mye godvilje til for å si meg enig i det, selv om Mathias Nyhagen Asplunds svært lite oppsiktsvekkende dikt ofte blir i overkant kryptiske, slik dikt ofte blir i den norske samtidslyrikken.  Joda, en idé har de ofte, poetene, og noen ganger har de noe å formidle, men overgangen fra tenkt tanke til effektivt formulerte linjer som henvender seg til lesere som ikke har tilgang til poetens tanker, er ofte vanskeligere, for det er en kjennsgjerning at norsk samtidslyrikk ofte blir veldig privat og veldig vag i innhold og tematikk; dessuten skriver de veldig likt, disse samtidspoetene.

Det gjelder også Asplund. Han holder seg strengt innenfor normverket som har preget norsk samtidslyrikk det siste halve århundet. Linjene i hvert dikt er få og korte, diktene er ikke partikulære, men utgjør en helhet, med ett konsistent lyrisk subjekt og en felles tematikk og motivkrets. Her handler det som sagt om menneskets opplevelse av naturen, av liv og død, altså velbrukte temaer, ikke bare i lyrikken, men i all kunst. Behandler man disse temaene med oppfinnsomhet og briljans, kan det bli god litteratur av det, men dette med oppfinnsomhet og briljans har i den moderne tradisjonen blitt nedprioritert til fordel for diktets «dypere mening», selve sannheten bak linjene. Dermed har skjønnheten i linjene forsvunnet. Idéen bak verket er med andre ord viktigere enn verkets fremtredelsesform, og denne tanken ser ut til å være årsaken til at formidlingen av ideen går i glemmeboken.

Dermed sitter vi igjen med bøker som Av ingenting. Boken er delt inn i tre avdelinger som alle handler om naturen. Dyr, planter, værforhold, liv, død og tid. Andre avdeling er den mest dramatiske. Der inntar dikter-jeget rollen som jeger og nedlegger et byttedyr, som utånder over flere sider inntil «ho er borte / før smerta når fram til kroppen // den siste sensasjonen / dauden i dyret // finn sin plass / ei vurdering // eg ber ned meg / til neste haust». Jeg tar meg i å tenke at Asplund gjerne vil formidle noe substansielt her, at han vil berøre leserne med en dyp, fellesmenneskelig sannhet, at han faktisk ønsker å påvirke leserne ved hjelp av den språklige magien vi kaller poesi, men den formen han har valgt, de korte tekstbrokkene med korte linjer, fraværet av store forbokstaver og skilletegn (ikke engang komma bruker han), gjør det vanskelig for ham å nå inn til leseren. Det skjønne får ikke plass. Derfor får heller ikke «Av ingenting» noen plass i min bokhylle. 

Würmstuggu har tidligere anmeldt Mathias Nyhagen Asplunds roman «Vandre heim».