Historier fra Ukraina: Andre runde!

 

Vi er kommet til andre runde av vår gjennomlesning av antologien Historier fra Ukraina. Boken inneholder tre skuespill av tre ukrainske, kvinnelige dramatikere. I forrige runde så vi på «Velg den beste versjonen» av Natalia Blok. I dag retter vi blikket mot bokens andre skuespill, «Moren av Gorkij» av Lena Ljahusjonkova. 

Skuespill 2:

Moren av Gorki

Lena Lahusjkonkova

Oversatt av Marina Hobbel

«Moren av Gorki» av Lena Ljahusjonkova ble opprinnelig utgitt i 2019, altså fem år etter starten på den væpnede konflikten i Ukraina som fortsatt, men nå i enda større grad, gjør livet vanskelig for innbyggerne i landet. Tittelen på stykket viser selvfølgelig til Maksim Gorkijs mest berømte roman. Moren leste jeg for bortimot (eller kanskje enda mer enn) 25 år siden, så jeg har ikke så detaljerte minner fra handlingen at jeg er i stand til å si så mye om det intertekstuelle forholdet mellom «Moren» av Gorki og «Moren av Gorkij» utover at begge fortellingene handler om en oppofrende mor med en sønn som nekter å innordne seg samfunnets normer og de rådende maktforhold, og derned kommer i klammeri med myndighetene.

Dette er nemlig fortellingen om Dianka og hennes stadig voksende familie, fra hun er en småjente på landsbygda i Donbas øst i Ukraina, til hun er en gammel kvinne som fortsatt bor i Donbas. Handlingen spenner over noen tiår, fra den sosialistiske sovjettiden til det moderne, selvstendige Ukraina. På slutten av stykket har krigens første fase, altså den som begynte i 2014, begynt. 

Når man leser stykket, føles det ikke som et teaterstykke, selv om all teksten er replikker som utveksles av rollefigurene «V» og «W». De har vokst opp som naboer av Diankas familie og ser ut til å kjenne godt til det meste som vedrører familien hennes. Hva «V» og «W» holder på med mens de snakker, sier teksten ingenting om, men så ligger jo også den egentlige handlingen helt og holdent i fortiden. Dermed blir det mer som å lese et fortellende verk, enn en dramatisk tekst. De to fortellerne har ingen distinkt personlighet (i alle fall som jeg kunne oppfatte i min riktignok raske gjennomlesning), selv om vi får høre litt av hvert fra deres egne liv også. Fokuset er på den hardt prøvede nabokvinnen og hennes prøvelser. I videre forstand må Diankas liv og hendelsene i den østukrainske landsbyen der hun bor, leses som et historisk portrett av en tidsperiode som spenner over 60 år. Større hendelser, som oppløsningen av Sovjetunionen og etableringen av et selvstendig Ukraina, vies lite oppmerksomhet i fortellingen, for den handler mer om kontinuitet enn brudd, de gradvise endringene, snarere enn revolusjonene, som det har vært mer enn nok av i nasjonalstaten Ukrainas korte historie.

Narrativet fungerer godt innenfor den fortellertekniske rammen som er valgt. Jeg kan tenke meg at en god instruktør sikkert kan lage noe severdig på en scene av denne teksten, for det er en engasjerende historie. Den er imidlertid lite hyggelig. Her er det narkodød, alkoholisme, prostitusjon, kriminalitet og tallrike fengselsopphold, og hovedpersonens liv er på en nedadstigende kurve gjennom hele stykket. Samtidig er historien, slik Ljahusjonkova har valgt å fortelle den, mer fatalistisk enn sentimental, noe som gir rom for en god del mørk humor i replikkene til de to fortellerne.

Jeg konkluderer med at «Moren av Gorkij» er mye bedre enn «Velg den beste versjonen». 

Neste gang: «Dårlige veier»

Historier fra Ukraina

Harald Thompson Rosenstrøm (redaktør)

Transit/Solum Bokvennen, 2024