God litteratur, dårlig propaganda

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Ung må verden ennu være

Nordahl Grieg

Gyldendal, 1938

Ung må verden ennu være er den første romanen jeg leser av Nordahl Grieg, en av Norges største forfattere, kanskje mest kjent for Vår ære og vår makt. Ved siden av å være en god, om enn dypt tragisk, roman, er denne boken interessant fordi den ble skrevet i 1938, mens Moskvaprosessene raste for alvor. Mer iøynefallende, denne boken er både et kampskrift mot fascismen og et forsvarsskrift for Sovjetunionen skrevet på en tid hvor sistnevntes verste forbrytelser akkurat hadde blitt kjent for alvor, mens fascismens tilsvarende fortsatt lå noen år frem i tiden.

 

Handlingen består av to deler, der den første følger de engelske og amerikanske expat-miljøene i Moskva under opptakten til Moskva-prosessene, mens den andre delen følger noen av de samme karakterene senere i Vest-Europa, og noen av dem blir involvert i den spanske borgerkrigen.

Den første delen er særlig fokusert på en engelskmann som heter Ashley, og hans historie handler i stor grad om desillusjoner. Han ser hvordan den sovjetiske staten blir mer og mer vilkårlig og tyrannisk, og hvordan flere av hans venner og bekjente, gode kommunister, blir anklaget for spionasje, sabotasje og høyreavvik. Dette er vevd inn i de personlige dramaene i expat-miljøene, og Ashleys kjærlighetsaffære med Kira, en ung sovjetisk kommunist, som har en hellig overbevisning om kommunismens fremtidige seier. Forholdet surner etterhvert, delvis fordi Ashley i større og større grad tviler på regimets godhet, og Kira tolererer ikke denne tvilen.

I andre del er Ashley en mer perifer skikkelse, vi følger de andre mer. Vi ser hvordan Ashley, i sin desillusjon, blir en overbevist pasifist og gjør seg selv til redskap til borgerskapet i sin kritikk av Sovjetunionen. Men handlingen er mer sentrert rundt den spanske borgerkrigen og de kommunistene som tar del i den. Romanen kulminerer med at de fleste hovedpersonene møter forskjellige personlige tragedier, og Europa holder pusten i forkant av den store krigen som ligger på horisonten.

Ung må verden ennu være er en meget velskrevet bok, det er en grunn til at den regnes som en klassiker. Menneskeskildringene er sterke, både troverdige og underholdende, og skildringen av expat-miljøet i Moskva føles nesten som om man trer inn i det. Alle karakterene til Grieg har sterke stemmer, og selv de mer karikerte får noen øyeblikk der deres egne univers blir litt klargjort. De personlige historiene er ikke oppmuntrende, akkurat, men de er aldri tvungne, og når tragedien rammer, rammer den hardt.  

Den første delen av boken er i mitt syn klart den sterkeste, der vi får etter alt å dømme et svært realistisk bilde inn i dysfunksjonen til et regimet forfatteren var sterkt sympatisk til. Slik sett minner det om Hemingways skildring av den spanske borgerkrigen i For Whom the Bell Tolls, et verk som ikke skyr den mørke siden av den republikanske saken. Dessverre er ikke Grieg like ærlig som Hemmingway i fremstillingen av denne krigen, som trekker ned bokens andre del betydelig. Republikanerne er vist i et romantisk, nesten propagandistisk lys, mens nasjonalistene kunne like gjerne hatt horn. De brutalitetene de gjennomførte, får vi klart forklart er absolutt nødvendig, eller hvert fall rettferdiggjort. Det er nå det blir klart at dette var formålet til boken, og den andre delen er fortalt slikt nettopp for å rettferdiggjøre Sovjetunionen slik den eksisterer. “Ja, Sovjetunionen er en politistat, men den må være en politistat for å håndtere utfordringene den står ovenfor”, for å parafrasere bokens etterord, skrevet av en vennlig innstilt dikter.

Boken får meg slik til å tenke på science fiction-boken The Disposessed av Ursula K LeGuin. Her er et uperfekt anarkistisk samfunn, på mange måter på vei i feil retning, sett fra øynene til en fysiker som har kommet på kant med de ledende miljøene. Men når han drar tilbake til sivilisasjonen han kom fra, er denne kald og brutal, og hans perspektiv skifter. LeGuin har selvsagt fordelen ved å lage forutsetningene for sin egen fortelling. Nordahl Grieg har ikke noe slikt å falle tilbake på, og hans forsvar av Sovjet blir nesten krampeaktig. Hans sleivspark mot Sigrid Undset og Knut Hamsun, virker også smålig. Den hardeste dommen hans er riktignok mot de nasjonalistiske bombeflyene, som ser ut til å kose seg med tanken om å drepe fra oven. Dette har en liten bit ironi i seg, siden Grieg ble drept om bord på en britisk Lancaster-bomber, under terrorbombing over Tyskland. 

Alt i alt er Ung må verden ennu være en spennende og givende bok. Men den kommunistiske propagandaen vil nok neppe overbevise om man ikke allerede er overbevist.

Vi minner våre lesere om vår (ennå uferdige) serie om Nordahl Griegs tidsskrift «Veien Frem», der vi særlig er opptatt av stoffet som omhandler Sovjetunionen. «Ung må verden ennnu være» kan leses aldeles gratis, på Nasjonalbibliotekets hjemmesider, slik at De slipper å gi økonomisk støtte til bursjoa-kapitalismen om de ønsker å lese boken.