Monarki ute på sidelinjen

 

Av J.K. Baltzersen, samfunnsdebattant og forfatter.

Herværende skribent var nylig på en podcast om sitt ståsted i spørsmål om monarki.

Fra vertskapet fikk jeg høre at diagnosen var mulig å være med på, men ikke løsningen. Nå har ikke jeg noen løsning med stor L. Faktisk kan jeg være ganske så fornøyd med at folk er med på diagnosen. Dog spørs det litt på hva de mener med at de er med på diagnosen. Det trenger ikke å bety at de er med på min diagnose 100 prosent heller.

Men noe av diagnosen er at den demokratiske utvikling sterkt har bidratt til den omfattende og inngripende stat vi har i våre dager. Med til denne utviklingen hører vingeklippingen av kongemakten. Allikevel er dette en del av en større kulturell utvikling, og som jeg har vært inne på noen ganger, er det ikke uten videre å få all tannpastaen tilbake på tuben. Jeg har ikke noe veikart tilbake til den mer begrensede staten. Så at folk ikke er med på en løsning som jeg heller ikke vet helt hvordan arter seg, er forsåvidt helt greit.

Når det gjelder redselen for noe som helst som smaker av reell kongemakt, virker dette nærmest som en slags fobi. Hvis noen har makt som ikke er gjenstand for ansvarliggjøring i valg, er det det farligste som finnes – visstnok. Og hvis monarken får lillefingeren, tar han hele hånden eller armen med. Eller får han litt makt, blir han eneveldig omtrent med det samme – eller ihvertfall hvis det går litt tid. Undres da hvorfor ikke alle monarker med reell makt idag er fullt og helt eneveldige.

Jeg kan forstå skepsisen til makt som ikke har en etablert rutine for avsettelse, men man kan også legge for stor vekt på «sikkerhetsventilen» som valg representerer. Gjennom tiden som er gått siden den amerikanske og den franske revolusjon, har vi sett hvordan folkevalgte forsamlinger har utøvet en formidabel makt. Man skulle tro at tiden hadde lært mange å balansere sin frykt for ikke-valgt kongemakt. James Madison skrev i The Federalist Papers om hvordan ulike fraksjoner ville behandle hverandre pent fordi makten ikke er permanent. Det er ting som tyder på at Madison overvurderte den tendensen, men for all del, vi skal ikke utelukke den helt heller.

Motstanden mot demokratimaksimalisme i form av regler for hva staten eller folkeflertallet skal kunne blande seg inn, kan det være fristende å begrense seg til. Da slipper man ubehageligheter med å forholde seg til slike ting som begrenset stemmerett og så videre. Dette er muligens noe som skriver seg fra det typiske amerikansk-liberalistiske syn på statsmakten, det vil si at det er folket som bestemmer, men helst innenfor en ren domenebegrensning av hva det er demokratiets sak å blande seg inn i.

Spør du meg, virker det noe naivt å tro at rene domenebegrensninger skal være effektive. Nå kan man innvende at det er naivt å tro at statsmakten skal rulles tilbake bare fyrster får makt igjen. Jeg har dog ingen slik enkel tro og viser igjen til metaforen med tannpastaen og tuben som den skal tilbake på.

En ordning med å konvertere fylkesmennene til guvernører i en reform som tar sikte på å øke maktfordelingen i Norge, er noe som jeg gjerne kan være med på å diskutere. Jeg er ikke motstander av maktfordeling innenfor et rammeverk av folkesuvereniteten. Men når mitt anliggende i denne podcastopptredenen er utfordring av folkesuvereniteten og å fremme korrektiv til folkemakten, er slike maktfordelingsordninger avsporinger som ikke bør være et hovedspor i diskusjonen.

Jeg tror imidlertid det er mer håp for strukturelle begrensninger på statsmakten enn ren domenebegrensning på demokratiet. Men ingen systemer kommer med noen som helst garantier.

Det kan være lett å tro at utfallet mot Kong Georg III i den amerikanske uavhengighetserklæringen og giljotinen mot Ludvig XVI viser at disse kongene virkelig var tyranniske, kanskje de verste former for tyranner. Hvis man undersøker historien, kan det hende man finner ut noe annet. Ludvig XVI var allerede for lengst avsatt da han ble lagt i giljotinen. Så det er åpenbart at valget mellom å ha en formell, rutinemessig, regelmessig valgprosedyre for statssjefen, og giljotinen er en falsk dikotomi som man burde holde seg for god til.

Sitatet fra Benjamin Franklin om at de som frasier seg grunnleggende frihet for å oppnå midlertidig trygghet, fortjener ingen av delene, er et godt sitat. Og det gjør seg godt for eksempel i debatter om velferdsstater. Om det egner seg så veldig godt i et forsvar for all den frihet vi visstnok har fått med det liberale demokratis fremmarsj, er nok noe mer usikkert.

Dette er ikke en debatt som man kan vinne i en sesjon mot tilhørernes verdensanskuelse. Som deltager i debattsport gjennom flere år og vinner i internasjonale konkurranser vet jeg meget godt at for å vinne en debatt må man ta utgangspunkt i publikums verdensanskuelse; man kan ikke snu publikums verdensanskuelse 180 grader i løpet av en debatt. Langsiktig paradigmeutfordring er en helt annen øvelse, hvor man må spre forståelse med små steg ad gangen over tid.