Et smil fra avgrunnen er skjult bak masken
jeg bærer denne varme juninatt.
Min fortid er min ild, og jeg er asken.
Forkullet er jeg innvendig. Forlatt.
Min stemme, kraftløs, hissig, bryr seg lite
om samtykke, vil ikke la seg kue
av menneskeånd. Jeg vil helst ikke vite
hva den forkynner i min mørke stue.
For noe har tatt fatt i meg i natt,
en innsikt utenfra, et smil, en stemme
som messer fra et hull i eksistensen,
som rommer alt som tiden har forlatt.
En røst som holder til ved yttergrensen
og sier til meg: «Du må ikke glemme!»

Kommentarer
Legg inn en kommentar