Bokomtale: Det store ærendet

 

Yukio Mishima, 1970

Det store ærendet

Yukio Mishima

Briskeby Forlag, 2026

Da jeg forleden dag var innom biblioteket for å finne meg noe lesestoff, kom jeg over boken Det store ærendet i avdelingen for nyinnkjøpt skjønnlitteratur. Ifølge forlaget er dette den første boken av Yukio Mishima som er blitt oversatt direkte fra japansk til norsk, og ettersom jeg liker romaner, og dessuten har latt meg fascinere av historien til denne nasjonalistisk orienterte forfatteren, som endte sitt jordiske liv ved å utføre seppuku (altså rituelt selvmord ved maveoppspretting) etter et mislykket kuppforsøk i 1970, føltes det naturlig å ta med meg boken hjem.

Vel, nå har jeg lest boken, og som jeg gjerne gjør etter å ha lest en roman, har jeg bestemt meg for å skrive ned noen tanker om den. Det store ærendet ble utgitt i 1963, en tid preget av sterk økonomisk vekst i det asiatiske øyriket, og er et trekantdrama fra Yokohamas øvre middelklasse. I hovedrollene møter vi 13-åringen Noboru og hans mor Fusako. Fusako er enke og driver en vellykket, eksklusiv klesforretning rettet mot rikfolk og kjendiser. Inn i livet hennes kommer en dag sjømannen Ryuji, annenstyrmann på et stort lasteskip og en mann med drømmer om storhet og ære. Enken og den ærgjerrige sjømannen forelsker seg, og det er denne kjærlighetshistorien som driver historien. Ærgjerrig er også Noboru, men på en annen måte. Han er en intelligent gutt som ikke bare har en sterk interesse for skipsfart og en dragning mot havet, men også et svært idiosynkratisk syn på tilværelsen og moralen. Sammen med vennene sine dyrker han en form for esoterisk nihilisme som både får sitt utløp i  dyremishandling og transcendentale opplevelser, i hvert fall for Noboru. 

Bokens tre første kapitler er viet hver enkelt av de tre hovedpersonenes indre monolog. Deretter veksler perspektivet ved behov, også innenfor kapitlene. Mishima veksler fint mellom romanfigurenes sjelsliv og utførlige miljøskildringer, særlig av havnen, havet og værforholdene. Språket er tidvis poetisk, men lett å følge med på. Dessverre kunne oversettelsen til Tara Ishizuka Hassel fått en bedre språkvask. Briskeby Forlag har formodentlig begrensede ressurser.

Havet er et hovedmotiv gjennom boken og fungerer som et bilde på mandom og den maskuline trangen til å utfordre skjebnen for å vinne storhet, en trang Ryuji legger bak seg, men som Noboru holder fast ved, men på en svært foruroligende måte. Ellers er det forholdet mellom rikmannsgutten og sjømannen som står i sentrum gjennom fortellingen, et forhold som rommer både beundring og skuffelse, håp og resignasjon. I romanens siste kapittel når dette sin siste og avgjørende fase, og den er ikke oppløftende.

Det store ærendet er en velskrevet, interessant og tankevekkende fortelling fra et land som, i hvert fall ifølge sin forfatter, stod i en identitetskrise der æren og storheten kunne synes like uhåndgripelig som hovedpersonenes drømmer om storhet. Kjærligheten antydes som et mulig surrogat, men kan man stole på at den løser alle problemer? Jeg leser gjerne mer av Mishima dersom enda en av bøkene hans kommer min vei.