Janne-Camilla Lyster
Figurer
Tiden, 2021
Würmstuggu er et av få steder på den norskspråklige delen av internettet som tilbyr anmeldelser av ny, norsk lyrikk uten betalingsmur. Herunder følger en omtale av Janne-Camillas Lysters siste diktsamling Figurer. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.
Diktsamlingen Figurer består av 63 dikt som ifølge omslaget «er fylt av bemerkelsesverdige hendelser og bilder [som] refererer til noe som er i ferd med å viskes ut, eller som ennå ikke har blitt synlig». Omslagsteksten utdyper Lysters poetiske prosjekt ytterligere uten at vi skal gå nærmere inn på det her, men uansett hvordan man pakker det inn, synes hovedpoenget å være at diktene mangler substans. For man skal lete lenge etter mening i disse tekstene.
Av de 63 diktene er 26 på én linje, mens ytterligere fire er like korte, men brutt opp med linjeskift. Innholdet er vanskelig å få fatt på. Selv om det er i lyrikkens natur å dvele ved det indirekte, det uutsigelige, det som ligger mellom ordene, synes denne samlingen å være innholdsløs, eller i det minste et mislykket forsøk på å språkliggjøre en flyktig fornemmelse gjennom tilsynelatende vilkårlige ord. Lyster presenterer typisk et bilde og kontrasterer det med et annet uten at dette tilfører diktet noe utover å skape en illusjon av mening. Det blir en slags fetisjisering av teksten som tekst, en dyrking av overflate løsrevet fra innhold - forøvrig ikke noe nytt i moderne lyrikk - kanskje et interessant eksperiment for forfatteren, men hvor givende er det nå egentlig å lese tekster som i grunnen ikke refererer til noe spesifikt utenfor teksten? Selv foretrekker jeg språk som kommuniserer, som har noe å formidle, men så er jeg kanskje ikke i målgruppen?
Normalt beskrives objekter, natur og hendelser. Kun i et fåtall av diktene møter vi et eksplisitt lyrisk jeg. Om jeg-et er det samme gjennom hele samlingen, eller om det er flere lyriske subjekter, er uklart, men jeg heller mot at det er en viss kontinuitet, for lyd - særlig musikk - og kroppsbevissthet synes å være et slags gjennomgangstema i akkurat disse diktene.
Ellers benytter Lyster seg i større grad enn andre norske samtidslyrikere seg av skilletegn som punktum og komma. Men hun er likevel ikke så veldig avstikkende formalt sett, for i et flertall av diktene velger hun å avstå fra å bruke stor forbokstav. Slik signaliserer hun at dette er lyrikk, ikke prosa, og dermed at det tilsynelatende fraværet av substans er tilsiktet og egentlig en form for avansert dybde som leseren ikke bør forvente å få innsikt i.
Bokens forside og bakside prydes av kruseduller tegnet av forfatteren selv. Bokdesignet er helt ok, om enn noe kjedelig, og fonten som er brukt, er både leselig og estetisk tiltalende. Boken har en utsalgspris på 349 kroner. For den prisen får man kjøpt nesten ni kg spaghetti - eller to sixpacker med øl.
En test
SvarSlett