Fascinerende meditasjon over ære og mening

 

I Würmstuggu er det tradisjon at redaksjonsmedlemmene tidvis anmelder samme bok. I sommer anmeldte redaktør Dalberg Yukio Mishimas roman «Det store ærendet», som kom i norsk oversettelse i våres. Nå har også Håkon Myhre lest romanen. Han har imidlertid, typisk nok for ham, valgt å lese boken i engelsk språkdrakt. Dette er redaksjonssekretær Myhres anmeldelse av Mishimas roman fra 1963, som på engelsk har fått tittelen «The Sailor Who Fell from Grace With the Sea».

BOKANMELDELSE AV HÅKON MYHRE

Etter mange år med den japanske forfatteren Yukio Mishima på radaren, har jeg nå lest The Sailor who fell from Grace with the Sea. Mishima, som noen ganger kalles Japans Knut Hamsun, er kjent for å ha blitt nominert til Nobels Litteraturpris flere ganger uten noen gang å vinne den, og for å ha tatt livet av seg ved tradisjonelt japansk «seppuku» etter et mislykket forsøk på militærkupp. George Lucas laget en slags biografisk film om Mishima, som ligger et sted mellom spillefilm og dokumentar som absolutt kan anbefales for interesserte. Mishima selv var en vandrende selvmotsigelse av en mann som levde livet sitt til det ytterste. Han var både fanatisk asket og hedonistisk levemann på hver sin måte.

Denne boken handler om den unge tenåringsgutten Noboro, som bor sammen med sin enkemor i Yokohama på 1960-tallet. Denne ganske spesielle, intelligente og nærtagende gutten er i en vennegjeng ledet av en ikke nærmere navngitt «sjef». Utad er gjengen stille og skoleflinke gutter, men deres verdensbilde er dypt nihilistisk, og i en tidlig scene i boken dreper og dissikerer de en kattunge, for å nå frem til værens sannhet. Perspektivet til ungguttene er at alt er mulig, men de voksne har plantet begrepet « «umulig» over verden for å slippe å konfrontere det mulige. De er særlig bitre på fedre, som i deres syn representerer alle konvensjonene de hater. Noburos tilstand som fedreløs gir ham en spesiell status i gjengen.

Inn i livet til Noboru kommer det en sjømann som innleder et forhold til Noboru mor. I utgangspunktet blir Noboru fascinert av denne skikkelsen, siden havet figurerer som en mytisk størrelse i de unge guttenes fantasi. De ser for seg at mennene på havet er fritatt for konvensjonene som binder de voksne. Men etterhvert gir denne sjømannen opp havet for å starte et liv på landjorden sammen med Noborus mor, og dette kan ikke Noboru tilgi. «Sjefen» på sin side har en plan for å gjenopprette den kosmiske ordenen.

Denne boken, som opprinnelig er skrevet på japansk, leste jeg i en engelsk oversettelse av John Nathan fra 1965. Språket er enkelt og elegant, uten å være overdådig. Hele fortellingen har en morbid undertone som aldri helt gir slipp, og som når et slags cresendo ved fortellingens slutt, uten å bli helt oppfylt. Den er vanskelig å legge fra seg når en har kommet i gang, og jeg tror den vil være med meg en god stund fremover.

Den underliggende tematikken er avstanden mellom guttedrømmers forestillinger om eventyr og ære, og det voksne hverdagslivets monotoni og middelmådighet. Dette vises gjennom de virkelighetsfjerne spekulasjonene til guttegjengen, og sjømannens refleksjoner om sin ungdoms tanker om en stor skjebne. I romanen legger han disse tankene til side da han forelsker seg i Noborus mor og begynner å gå inn i farsrollen. Utover dette er det faktum at «sjefen» og hans gjeng absolutt hater fedre og farsrollen, og det er særlig det siviliserende aspektet de misliker. Dette er muligens nøkkelen i fortellingen, med implikasjonen at en mann går fra å være vill til å bli tam når han tar på seg ansvaret for en familie.  

Mine tanker går også i retning Fjodor Dostojevskij, særlig Forbrytelse og straff og Djevlene. I førstnevnte forsøker hovedpersonen å bryte ut av egen middelmådighet ved å utføre et mord. I sistnevnte utfører en gruppe liksom-revolusjonære en lignende handling i fellesskap for å dele skylden, og slik sementere lojaliteten innad. Begge disse trådene er tilstede i Mishimas bok, skjønt ikke like eksplisitt som hos Dostojevskij. Nihilismen som driver mange av Dostojevskijs karakterer er drivkraften til «sjefen» og gjengen hans. De har mistet troen på verden.

Det kan nevnes at Mishima selv vokste opp i kjølvannet av andre verdenskrig, og skyggen av denne ligger over romanen. Bakgrunnen til sjømannen, et hjem som ble bombet og en søster som døde av tuberkulose, er lånt fra forfatterens eget liv, og han endte i et mislykket (og antakelig mer performativt enn reelt) forsøk på å gjenopprette Japans storhet. At han selv følte på nihilismen og meningsløsheten som hovedpersonene lider av, er åpenbart.

Denne boken er sterkt anbefalt. Den er kort og relativt lettlest, og er en fascinerende meditasjon over ære og mening, spenningen mellom realitet og drømmer og de motstridende målene til gutter og menn. Som den avsluttende setningen sier: «Glory, as ayone knows, is bitter stuff». 

The Sailor Who Fell from Grace With the Sea

Yukio Mishima

Oversatt av John Nathan (1965)