Sentrum og periferi i Indonesia: 1 - Sivilisasjonens svelg

 

1. Sivilisasjonens  svelg

​Det sies at reising utvider horisonten. Det sies også at ekstremsport foredler sjelen. Ingen forteller deg at å kombinere begge deler i fire uker gjennom Sørøst-Asia primært utvider appetitten på beroligende midler og en rask, nådeløs død.

13 år etter siste lange reise i Sørøst-Asia var vi klare for ny tur. 

​Det hele startet så uskyldig på Gardermoen, og hvor Schiphol-mellomlandingen i Amsterdam ga oss et falskt håp om at menneskeheten var et velorganisert, sivilisert prosjekt. Ethihad serverte en tørr sandwich og et smil som antydet at vi fortsatt var trygge.

​Så landet vi i Jakarta.

​Jakarta – en by som best kan beskrives som et overopphetet eksosanlegg formet som en metropol, hjemsøkt av omtrent 11 millioner mennesker som alle har bestemt seg for å kjøre moped på samme tidspunkt. Byen synker for øvrig med opptil 20 centimeter i året på grunn av overdreven utpumping av grunnvann, noe som ga oppholdet en herlig, underliggende følelse av at vi bokstavelig talt var på vei rett til helvete. Luftkvaliteten var som å røyke tjue ufiltrerte Lucky Strike gjennom et sugerør fylt med aske. Vi feiret møtet med denne eksosfylte oasen med å raskt rømme videre til Lombok.

​Lombok var roligere, om man med «roligere» mener at faren for å bli overkjørt ble erstatte av en dyp og konstant frykt for jordskjelv og vulkanutbrudd. Etter et par dager med å late som vi nøt tropisk varme og fuktighet som føltes som et kontinuerlig dampbad i en brukt treningssokk, dro vi videre til fjellområdene på Flores.

​Flores er berømt for sine tre-fargede kratersjøer på Kelimutu og for å være opphavsstedet til Homo floresiensis – «hobbitene» som var smarte nok til å dø ut for 50 000 år siden. Å oppholde seg i de tåkelagte fjellene her var som å tre inn i et gotisk skrekkscenario, bare med palmer og en temperatur som fikk klærne til å gro fast i huden. Lokalbefolkningen betraktet oss med en blanding av mild medlidenhet og dyp undring over hvorfor to bleke nordmenn frivillig oppsøkte malaria-fylte høylandseventyr.

​Men det var ikke før vi gikk om bord i det skramlende propellflyet til Kupang på Vest-Timor at det virkelige marerittet startet.

Tekst og foto: Fjodor Larsson