Nå har jeg endelig sett Christpher Nolans filmatisering av Odysseen. Jeg har mange tanker om denne filmen, skjønt jeg skriver sent, og de fleste ord er allerede sagt. Kostymer, kulisser og skuespillervalget var diskutert mye i opptakten til filmen. Jeg vil ikke bruke lang tid på det nå, annet enn det følgende. Kostymene var greie, strengt tatt ikke tidsriktige, men i tråd med det mytologiske bildet av trojanerkrigen, stort sett. De trojanske kostymene var noe mer labre, og Agamemnons «Batman-drakt» litt vel mye, men det trakk ikke veldig vekk fra filmen. Jeg slet mer med vikingskipet. Om formålet med korinterhjelmene var å skape en gresk stemning, hadde «vikingskipet» (det norskbygde «Draken Harald Hårfagre») motsatt effekt. Jeg skulle gjerne sett en klassisk tri-reme, og jeg kjøper ikke regissørens forklaring, men dette var også lett å ignorere etter den første irritasjonen.
Jeg klarte aldri å venne meg til den «farveblinde» castingen. Ved siden av alt det underliggende politiske, ble jeg hele tiden dratt ut av noe som skulle handle om ættesamfunn, som beskrevet i Homer, se ut som moderne, kosmopolitiske, individualistiske samfunn. Det ble en for stor kontrast mellom dialog og handling på en side, og det visuelle på den andre. Jeg tok meg selv i å finne på bakhistorier for å forklare hvorfor noen karakterer så ut som de kom fra ulike verdensdeler, dette var et fåfengt ærend, siden det var så mange. Crescendoet for meg var når Odyssevs mannskap blir anklaget for å tilhøre det mystiske «sjøfolket» det går onde rykter om, og en av sjømennene sier de er grekere. Den nevnte sjømannen ser mistenkelig indisk ut til gresk å være.
Så, ved siden av dette, er det en god film? Nolan er som vanlig en svært habil regissør, og er særlig dyktig i bruk av klipping og musikk for å skape en nesten symfoniaktig opplevelse. Det var særlig sekvensen med den trojanske hesten (fortalt i tilbakeblikk, som i stykket) som er minneverdig. Dette er ca fem minutter av filmen som nesten alene gjør den til en skikkelig kinoopplevelse. De to andre virkelig gode sekvensene er Kyklopen og turen til underverdenen. Her blir Nolans styrker som filmskaper vist skikkelig. Det er også jevnt over sterke rolletolkninger, skjønt de moderne amerikanske aksentene kan ta litt tid å bli vant med.
Jeg har også en stor forståelse for å kutte ut gudene, annet enn noen vage referanser til torden og storm, og Odyssevs samtaler med Athena, spilt av Zendaya Coleman. Det er også uklart om Odyssevs lider av PTSD-utløste feberfantasier, da Athena er identisk med en ung trojansk (?) kvinne som Odyssevs så drept under plyndringen av Troja. Denne stilen passer langt bedre til Nolans måte å lage film på, lange samtaler mellom gudene ville vært ute av stil med resten av filmen.
Jeg sliter fortsatt litt med hva filmen ønsker å si, og hvordan. Tematisk er filmen sentrert rundt konseptet «Zevs lov», som handler om å være generøs mot fremmede, basert på forestillingen om at de kan være guder i forkledning. (Konseptet dukker også opp i Bibelen, mest kjent i fortellingen om Lot) Filmen uttrykker at den trojanske hest og plyndringen av Troja som fulgte var et brudd på «Zevs lov», og at heltene fra krigen ble straffet for dette. Dette er grunnen til at Odyssevs ender opp ti år til havs, skjønt filmen antyder at han straffet seg selv. Odyssevs selv er en brukket mann i denne filmen, som lider av depresjon og skyldfølelse.
Som film fungerer dette greit nok, men det har ikke så mye med eposet å gjøre. Homers Odyssevs sliter ikke med skyld, og hesten er aldri sett på som noe annet enn et veldig smart triks. (Som til og med blir tvunget på trojanerne av gudene) Dette smaker mer av en kristen og post-kristen følelse av skyld og skam over erobringer og seire i krig, Homers epos anerkjenner krigens kostnader, men ser aldri på seier som noe å skamme seg over. Videre blir dette narrativet flettet inn i et sett metanarrativer om bronsealderens kollaps som føles tvungent og falskt i filmens avsluttende deler. Asle Toje og Wolfgang Wee spekulerte i sommer på om dette har noe med Vestens generelle mangel på selvtillit i våre dager. Dette er absolutt en interessant tolkning, men det redder etter mitt syn ikke filmen fra Nolan-versjonen av Marvels anti-inderlighet.
Mer underlig er filmens forhold til kjønn og kjønnsroller. I filmen er vi i utgangspunktet mest sympatisk innstilt til Telemakhos, spilt av Tom Holland, sønnen til Odyssevs. Filmen åpner og avslutter med ham, hans tro på at faren er i live, og ønsket hans om å rette opp det som har gått galt i Ithaka, er på mange måter filmens moralske kjerne. Men parallelt med dette er det feministiske elementet, stort sett i bakgrunnen, vist blant annet med Helenas brente ansikt, og det kulminerer i at Penelope klager over at ingen lurer på om hun kunne styrt Ithaka, i stedet for å gifte seg igjen. Ved siden av å være lite troverdig, i kontekst av reisen og utfordringene Telemakhos møter, slår dette meg som et usympatisk og egoistisk angrep på egen sønn. Nå kan det tenkes dette var Nolans intensjon, og jeg applauderer i såfall. Men jeg er veldig lite åpen for å la tvilen komme Hollywood til gode for tiden.
Oppsummert er dette en filmteknisk godbit, med noen veldig gode sekvenser. Totalt sett sliter jeg litt med filmen, og en del av de kunstneriske valgene ødelegger litt. Jeg skulle ønske dette var en film jeg kunne stille meg bak mer ukritisk, men det kan jeg ikke.
HÅKON D. MYHRE
Kommentarer
Legg inn en kommentar