Dramatis persnae
Dalberg. Redaktør
Myhre. Podcastvert og lyssky aktør i den politisk-kulturelle randsonen
En gammel kvinne.
En politimann.
En veskenapper.
(En mørk bygate moderat trafikkert av fotgjengere. Myhre går i kortbukser og en brun jakke. Over skulderen har han en sportsbag. Dalberg er kledd i sorte langbukser fra Dressmann, Hoka-joggesko, en hvit t-skjorte og en sort jakke i syntetisk stoff av merket Wos Not Wos. Han bærer på en øks. De to får øye på hverandre. Stemningen er munter.)
Dalberg. God aften, Myhre.
Myhre. Nei, er det De som er ute og spaserer, Dalberg? Hva gjør så De ute denne høstkvelden?
Dalberg. Jeg er på vei hjem efter å ha hjulpet en ung enke jeg kjenner med noen nødvendige gjøremål. Jeg har felt en gammel eik på eiendommen hennes og hugget den opp til vedkubber.
Myhre. Selv har jeg gravd en dyp grøft og derefter tatt en svømmetur i fjorden. Visst er vannet friskt nå i oktober, men så lenge det er isfritt, synes jeg ikke jeg kan la sjansen til å svømme min daglige 100-meter gå fra meg.
Dalberg. Nei, selvfølgelig. Svømming er jo utmerket mosjon.
Myhre. Nettopp! Har De lest noe interessant litteratur i det siste da?
Dalberg. Det har jeg jo. Jeg har just lest romanen Løpende villsvin av Endre Ruset. Jeg tok den med meg hjem fra nyhetshyllen på biblioteket for et par dager siden. (Tar boken ut av en jakkelomme og viser den frem.)
Myhre. Hvem er så denne Endre Ruset?
Dalberg. Han har skrevet noen diktsamlinger tidligere, men ingen romaner, om man skal stole på bibliografien i boken.
Myhre. Jaha. Har så denne romandebutanten noe å fare med, da?
Dalberg. Ja, jeg skulle da mene det. Jeg lot meg underholde i hvert fall, og jeg antar at det faktum at de olympiske leker danner tråden som binder historien sammen, burde kunne gi boken en viss folkelig appell.
Myhre. Mener De det er snakk om er slags frieri til de idrettsinteresserte masser?
Dalberg. (Humrer lett) Nei, så langt vil jeg da ikke gå. Jeg vil heller si at «Løpende villsvin» er en effektivt og tildels originalt fortalt roman der idretten utgjør en slags ramme rundt historien. Hovedpersonen forblir navnløs hele boken igjennom, men vi blir kjent med ham likevel, gjennom to parallelle handlingsforløp som er adskilt i tid, men blir fortalt i alternerende kapitler. I det ene følger vi ham gjennom oppveksten på Lillehammer på 1980- og 90-tallet, nærmere bestemt mellom 1988 og 1998. Det er også navnene på arrangørbyene for de olympiske lekene mellom disse årene som er titlene på kapitlene i romanen.
Myhre. Hm… La meg se: Calgary, Seoul, Albertville, Barcelona, Lillehammer, Atlanta og Nagano?
Dalberg. Korrekt! Jeg visste ikke at De besatt slike inngående kunnskaper om sport, Myhre. Men Calgary er utelatt, for det er først under sommerlekene i Seoul hovedpersonens lidenskapelige sportsinteresse vekkes - av skytteren Tor Heiestad, gullvinner i disiplinen «Løpende villsvin».
Myhre. Aha. Jeg skjønner. Er det et nåtidsplan også da, kanskje.
Dalberg. Ja, nesten. Vi følger vår man noen måneder i Oslo vinteren og våren 2018, året da Pyeongchhang arrangerte vinterlekene. Her er han en noget forfyllet frilansskribent i 30-årene som arbeider som ghostwriter på en bok om en kjent idrettsutøver, som i løpet av boken viser seg å være litt av en villstyring.
En stemme. Stopp tyven!
En annen stemme. Stopp ham. Han stjal vesken hennes.
(En mann kommer løpende mot Dalberg og Myhre. Han bærer på en dameveske. I det han skal til å passere dem, tar Myhre tak i håndleddet hans og legger ham mykt i bakken. Derefter tar han fra ham vesken. Dalberg holder veskenapperen nede på bakken med et politigrep.)
Myhre. Hva er det De driver med, mann? Hva gir Dem rett til å stjele fra gamle damer? Har De ingen respekt for eiendomsretten?
(En kvinne i 80-årsalderen kommer bort til Myhre.)
Myhre. Her har De vesken Deres, frue.
Kvinnnen: Mange takk.
Myhre. Ingen årsak, frue.
Dalberg. (Til veskenapperen.) De blir her til politiet kommer. Rører De Dem, brekker De armen.
Myhre. Hvor var vi? Jo, det var den romanen, ja. Hva kan De så si om handlingen?
Dalberg. Man kan vel si at fortellingens kjerne er en konflikt mellom to brødre og, som teksten på omslaget sier, «en families fall». Dessverre blir ikke innholdet i konflikten mellom brødrene gjort helt klart for leseren, og slutten er etter mitt syn lite tilfredsstillende, men underveis er romanen underholdende nok, med sin miks av melankoli og humor. Endre Ruset bruker sport som en fin ramme rundt fortellingen, og han bruker også andre former for populærkultur på en snedig måte i denne fortellingen, som også handler om rus, kjærlighet og psykisk helse.
Myhre. Psykisk helse, ja. Det er et tidsriktig tema i dagens offentlige diskurs.
Dalberg. Ja, det kan man si. Men først og fremst er dette en bok om familebånd som brytes. Jeg vil på ingen måte si at Ruset har skrevet en perfekt roman - for eksempel er figurene temmelig overfladiske og i visse tilfeller direkte stereotypiske, og som jeg nevnte, opplevde jeg handlingen som noe mangelfull. Man skal ikke se bort fra at jeg gikk glipp av noe vesentlig, men subtilt i bokens handlingsgang, eller at jeg rett og slett leste boken med feil blikk og forventet noe forfatteren bevisst unnlot å innfri. Ja, kanskje det kun er et spørsmål om tid før det går opp for meg at dette faktisk er en perfekt roman. Men hvorom allting er, synes jeg Ruset gjør en del interessante ting, både fortellerteknisk og språklig i Løpende villsvin. Og som sagt klarte han å underholde meg gjennom det meste av boken. Jeg vet ikke om jeg bør forvente noe mer av en romandebutant.
Myhre. Nei, det kan De ha rett i.
(Nå kommer en politibetjent bort og tar hånd om veskenapperen.)
Politibetjenten. Godt jobbet, karer! Jeg så alt som skjedde fra bilen. (Leier veskenapperen bort til politibilen.)
Dalberg. (Ser på klokken) Nei, jeg må se å komme meg hjem. Det begynner å bli sent. Det gjelder å få tilstrekkelig med søvn. Jeg har en hel del å gjøre i morgen.
Myhre. Det har jeg også. De får ha det bra.
Dalberg. Far vel, og få Dem endelig den mengde søvn De trenger i natt!
(De to går videre i hver sin retning.
Teppefall.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar