Sentrum og periferi i Indonesia: 3 - Skipbrudd i Haienes Kjeve

 

3. Skipbrudd i Haienes Kjeve

​Neste dag bestemte vi oss for at Dili ikke var farlig nok. Vi måtte ut på havet. Destinationen var Ataúro-øya, beliggende i Ombai-stredet. Biologer påstår at farvannet rundt Ataúro har det største artsmangfoldet av korallrevfisk i hele verden. Det biologene glemmer å nevne, er at dette biologiske mangfoldet også inkluderer alt som kan bite, stikke, forgifte eller spise deg hel.

​Vi dro ut for å fridykke. Å slippe seg ned i det krystallklare, bunnløse blå dypet var en opplevelse av magisk skrekk. Under oss strakte korallveggene seg hundrevis av meter ned i avgrunnen. Vakre, fargerike fisk svømte side om side med haier og giftige sjøslanger (Laticauda), hvis gift er tidsnok til å lamme et menneske før man rekker å angre på at man forlot Oslos trygge gater. Å fridykke uten surstoff, mens man holder øye med horisonten etter gigantiske skygger, er en utmerket måte å brenne gjennom egne adrenalinreserver på få minutter.

​Men det var ikke dykkingen som nesten tok knekken på oss. Det var returen.

​Fergen som skulle frakte oss tilbake til fastlandet var en rusten lekter som så ut som den sist hadde gjennomgått sikkerhetskontroll under andre verdenskrig. Halvveis over stredet besluttet motoren seg for å kaste kortene. Det tok ikke lang tid før en overdimensjonert bølge skylte over fribordet, og fergen takket for seg ved ganske enkelt å begynne å synke med en nesten beundringsverdig mangel på hastverk.

​Der lå vi i vannet med maske og svømmeføtter, mens fartøyet forsvant i dypet.

​Flaksen ville det slik at en lokal fiskebåt – en smal trekano med utriggere og en påhengsmotor som hørtes ut som en gressklipper på amfetamin – kom oss til undsetning. Vi kom oss om bord, men gleden var kortvarig. Bølgene var nå tre meter høye, og bensinlukten fra den overbelastede motoren var lammende. Rundt den vesle farkosten vår sirklet det det vi kun kan beskrive som en formasjon av gapende krokodiller og opportunistiske haier, som åpenbart betraktet oss som et flytende koldtbord.

​Fiskerne kjørte i full gass over bølgetoppene. Hver gang båten dundret ned i en bølgedal, føltes det som om ryggsøylen ble slått sammen som et trekkspill. Spruten sto, haiene gliste, og vi ba til guder vi ikke engang trodde på.

​Da vi til slutt ble skylt opp på stranden i Dili, var vi så marinert i saltvann, frykt og bensin at vi lett kunne blitt solgt som brannfarlig avfall.

Tekst og foto: Fjodor Larsson

Tidligere i denne serien:

1: Sivilisasjonens svelg

2: Dødsveien til Dili og Krokodillenes Pardoks