Gå til hovedinnhold

Ny dose Tex



Maxi-Tex nr. 66: «Mojaveørkenen» av G. Manfredi og A. Nespolino
Tex Willer nr. 658: «Tempelet i jungelen» av G. Manfredi og A. Bocci
Egmont, 2019

Vi tar nok en kikk på Tex Willer, Italias lengstlevende westerntegneserie. Denne serien har vært utgitt regelmessig på norsk siden 1971, og i Italia har den holdt det gående siden 1948, så dette er faktisk litt av en institusjon. Den siste uken har jeg lest det siste nummeret av Maxi-Tex («Mojaveørkenen») og nummer 658 av det vanlige månedsheftet («Tempelet i jungelen»). Begge to er skrevet av Gianfranco Manfredi, som også står bak serien Magisk vind

Hvis vi begynner med «Mojaveørkenen», så er det en klassisk westernhistorie om en gjeng rømlinger fra Saint Quentin-fengselets avdeling for sinnssyke forbrytere som har seg ned i Mojaveørkenen i California, der de terroriserer de lokale indianerne. Bandittgjengen fremstilles i utgangspunktet ekstremt minimalisk med hensyn til karaktertrekk og gruppedynamikk. Alle har et kallenavn og en tegning i pannen som oppsummerer deres essens, omtrent som man kan vente å se i en superheltserie fra 1960-tallet. Men etterhvert åpnes et par av dem opp og gis motivasjon et godt stykke utover generell ondskap, og leseren skjønner at Manfredis grep handler mer om symbolisme enn om latskap, for historien har utvilsomt en metafysisk dimensjon, både med hensyn til narrativ struktur og tematikk. For dette er ikke bare en fortelling om det gode mot det onde. Særlig sjefsskurken, Maelstrom tilkjennegis en slags moral, riktignok en idiosynkratisk moral som ikke passer inn i Tex Willers univers, men likevel en moral. For den virkelige skurken her er nemlig en statstjenestemann med høyst umoralske motiver. Dette er en finfin historie med Tex og Kit Carson i hovedrollen som Mojave-indianernes og rettferdighetens beskyttere. Alessandro Nespolinos tegninger er klare og fine, og han skildrer ørkenlandskapet på en overbevisende måte. Visuelt flyter historien veldig godt, og det er god balanse mellom tekst og bilder. Tex-forfatterne bruker sjelden prosa til å skape atmosfære og spenning, slik britiske og amerikanske forfattere ofte gjør, men overlater den jobben til tegnerne, og det klarer jo Nespolino helt utmerket. Alt i alt en engasjerende, brutal og veltegnet historie.

Selve månedsheftet Tex Willer inneholder den siste og avsluttende episoden av historien som ble påbegynt i forrige nummer. Her er det Alessandro Bocci som er tegner, og jeg er fortsatt meget imponert over de hyperdetaljerte, tegningene hans. Denne mannen må bruke utrolig lang tid, for hver enkelt tegning inneholder sikkert ti ganger så mange streker som Nespolinos tegninger. I anmeldelsen av første episode sammenlignet jeg denne historien med Indiana Jones, og det gjelder for så vodt fremdeles. Her har hele ensemblet (Tex, Kit Carson, Kit Willer, Tiger Jack og El Morisco) nådd frem til den jungelen der en neo-aztekisk sekt er klar for å foreta menneskeofringer. Sektens leder er en heks med overnaturlige evner og kontroll over vampyrflaggermus. Ettersom denne historien utspiller seg i Mexico, er det ikke til å unngå at Tex kommer i kontakt (og konflikt!) med representanter for den meksikanske stat. Dessverre er disse uten unntak enten sadistiske, late, enfoldige eller ganske enkelt kanonføde. Historien ender med et blodbad i jungelen, som slike historier gjerne gjør. Historien står til godkjent, men tegningene er fantastiske.

Og det var septemberdosen med Tex Willer.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et