Tex Willer nr. 658: «Tempelet i jungelen» av G. Manfredi og A. Bocci
Egmont, 2019
Vi tar nok en kikk på Tex Willer, Italias lengstlevende westerntegneserie. Denne serien har vært utgitt regelmessig på norsk siden 1971, og i Italia har den holdt det gående siden 1948, så dette er faktisk litt av en institusjon. Den siste uken har jeg lest det siste nummeret av Maxi-Tex («Mojaveørkenen») og nummer 658 av det vanlige månedsheftet («Tempelet i jungelen»). Begge to er skrevet av Gianfranco Manfredi, som også står bak serien Magisk vind.
Hvis vi begynner med «Mojaveørkenen», så er det en klassisk westernhistorie om en gjeng rømlinger fra Saint Quentin-fengselets avdeling for sinnssyke forbrytere som har seg ned i Mojaveørkenen i California, der de terroriserer de lokale indianerne. Bandittgjengen fremstilles i utgangspunktet ekstremt minimalisk med hensyn til karaktertrekk og gruppedynamikk. Alle har et kallenavn og en tegning i pannen som oppsummerer deres essens, omtrent som man kan vente å se i en superheltserie fra 1960-tallet. Men etterhvert åpnes et par av dem opp og gis motivasjon et godt stykke utover generell ondskap, og leseren skjønner at Manfredis grep handler mer om symbolisme enn om latskap, for historien har utvilsomt en metafysisk dimensjon, både med hensyn til narrativ struktur og tematikk. For dette er ikke bare en fortelling om det gode mot det onde. Særlig sjefsskurken, Maelstrom tilkjennegis en slags moral, riktignok en idiosynkratisk moral som ikke passer inn i Tex Willers univers, men likevel en moral. For den virkelige skurken her er nemlig en statstjenestemann med høyst umoralske motiver. Dette er en finfin historie med Tex og Kit Carson i hovedrollen som Mojave-indianernes og rettferdighetens beskyttere. Alessandro Nespolinos tegninger er klare og fine, og han skildrer ørkenlandskapet på en overbevisende måte. Visuelt flyter historien veldig godt, og det er god balanse mellom tekst og bilder. Tex-forfatterne bruker sjelden prosa til å skape atmosfære og spenning, slik britiske og amerikanske forfattere ofte gjør, men overlater den jobben til tegnerne, og det klarer jo Nespolino helt utmerket. Alt i alt en engasjerende, brutal og veltegnet historie.
Selve månedsheftet Tex Willer inneholder den siste og avsluttende episoden av historien som ble påbegynt i forrige nummer. Her er det Alessandro Bocci som er tegner, og jeg er fortsatt meget imponert over de hyperdetaljerte, tegningene hans. Denne mannen må bruke utrolig lang tid, for hver enkelt tegning inneholder sikkert ti ganger så mange streker som Nespolinos tegninger. I anmeldelsen av første episode sammenlignet jeg denne historien med Indiana Jones, og det gjelder for så vodt fremdeles. Her har hele ensemblet (Tex, Kit Carson, Kit Willer, Tiger Jack og El Morisco) nådd frem til den jungelen der en neo-aztekisk sekt er klar for å foreta menneskeofringer. Sektens leder er en heks med overnaturlige evner og kontroll over vampyrflaggermus. Ettersom denne historien utspiller seg i Mexico, er det ikke til å unngå at Tex kommer i kontakt (og konflikt!) med representanter for den meksikanske stat. Dessverre er disse uten unntak enten sadistiske, late, enfoldige eller ganske enkelt kanonføde. Historien ender med et blodbad i jungelen, som slike historier gjerne gjør. Historien står til godkjent, men tegningene er fantastiske.
Og det var septemberdosen med Tex Willer.
Kommentarer
Legg inn en kommentar