Gå til hovedinnhold

Ny dose Tex



Maxi-Tex nr. 66: «Mojaveørkenen» av G. Manfredi og A. Nespolino
Tex Willer nr. 658: «Tempelet i jungelen» av G. Manfredi og A. Bocci
Egmont, 2019

Vi tar nok en kikk på Tex Willer, Italias lengstlevende westerntegneserie. Denne serien har vært utgitt regelmessig på norsk siden 1971, og i Italia har den holdt det gående siden 1948, så dette er faktisk litt av en institusjon. Den siste uken har jeg lest det siste nummeret av Maxi-Tex («Mojaveørkenen») og nummer 658 av det vanlige månedsheftet («Tempelet i jungelen»). Begge to er skrevet av Gianfranco Manfredi, som også står bak serien Magisk vind

Hvis vi begynner med «Mojaveørkenen», så er det en klassisk westernhistorie om en gjeng rømlinger fra Saint Quentin-fengselets avdeling for sinnssyke forbrytere som har seg ned i Mojaveørkenen i California, der de terroriserer de lokale indianerne. Bandittgjengen fremstilles i utgangspunktet ekstremt minimalisk med hensyn til karaktertrekk og gruppedynamikk. Alle har et kallenavn og en tegning i pannen som oppsummerer deres essens, omtrent som man kan vente å se i en superheltserie fra 1960-tallet. Men etterhvert åpnes et par av dem opp og gis motivasjon et godt stykke utover generell ondskap, og leseren skjønner at Manfredis grep handler mer om symbolisme enn om latskap, for historien har utvilsomt en metafysisk dimensjon, både med hensyn til narrativ struktur og tematikk. For dette er ikke bare en fortelling om det gode mot det onde. Særlig sjefsskurken, Maelstrom tilkjennegis en slags moral, riktignok en idiosynkratisk moral som ikke passer inn i Tex Willers univers, men likevel en moral. For den virkelige skurken her er nemlig en statstjenestemann med høyst umoralske motiver. Dette er en finfin historie med Tex og Kit Carson i hovedrollen som Mojave-indianernes og rettferdighetens beskyttere. Alessandro Nespolinos tegninger er klare og fine, og han skildrer ørkenlandskapet på en overbevisende måte. Visuelt flyter historien veldig godt, og det er god balanse mellom tekst og bilder. Tex-forfatterne bruker sjelden prosa til å skape atmosfære og spenning, slik britiske og amerikanske forfattere ofte gjør, men overlater den jobben til tegnerne, og det klarer jo Nespolino helt utmerket. Alt i alt en engasjerende, brutal og veltegnet historie.

Selve månedsheftet Tex Willer inneholder den siste og avsluttende episoden av historien som ble påbegynt i forrige nummer. Her er det Alessandro Bocci som er tegner, og jeg er fortsatt meget imponert over de hyperdetaljerte, tegningene hans. Denne mannen må bruke utrolig lang tid, for hver enkelt tegning inneholder sikkert ti ganger så mange streker som Nespolinos tegninger. I anmeldelsen av første episode sammenlignet jeg denne historien med Indiana Jones, og det gjelder for så vodt fremdeles. Her har hele ensemblet (Tex, Kit Carson, Kit Willer, Tiger Jack og El Morisco) nådd frem til den jungelen der en neo-aztekisk sekt er klar for å foreta menneskeofringer. Sektens leder er en heks med overnaturlige evner og kontroll over vampyrflaggermus. Ettersom denne historien utspiller seg i Mexico, er det ikke til å unngå at Tex kommer i kontakt (og konflikt!) med representanter for den meksikanske stat. Dessverre er disse uten unntak enten sadistiske, late, enfoldige eller ganske enkelt kanonføde. Historien ender med et blodbad i jungelen, som slike historier gjerne gjør. Historien står til godkjent, men tegningene er fantastiske.

Og det var septemberdosen med Tex Willer.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H