Gå til hovedinnhold

Ny dose Tex



Maxi-Tex nr. 66: «Mojaveørkenen» av G. Manfredi og A. Nespolino
Tex Willer nr. 658: «Tempelet i jungelen» av G. Manfredi og A. Bocci
Egmont, 2019

Vi tar nok en kikk på Tex Willer, Italias lengstlevende westerntegneserie. Denne serien har vært utgitt regelmessig på norsk siden 1971, og i Italia har den holdt det gående siden 1948, så dette er faktisk litt av en institusjon. Den siste uken har jeg lest det siste nummeret av Maxi-Tex («Mojaveørkenen») og nummer 658 av det vanlige månedsheftet («Tempelet i jungelen»). Begge to er skrevet av Gianfranco Manfredi, som også står bak serien Magisk vind

Hvis vi begynner med «Mojaveørkenen», så er det en klassisk westernhistorie om en gjeng rømlinger fra Saint Quentin-fengselets avdeling for sinnssyke forbrytere som har seg ned i Mojaveørkenen i California, der de terroriserer de lokale indianerne. Bandittgjengen fremstilles i utgangspunktet ekstremt minimalisk med hensyn til karaktertrekk og gruppedynamikk. Alle har et kallenavn og en tegning i pannen som oppsummerer deres essens, omtrent som man kan vente å se i en superheltserie fra 1960-tallet. Men etterhvert åpnes et par av dem opp og gis motivasjon et godt stykke utover generell ondskap, og leseren skjønner at Manfredis grep handler mer om symbolisme enn om latskap, for historien har utvilsomt en metafysisk dimensjon, både med hensyn til narrativ struktur og tematikk. For dette er ikke bare en fortelling om det gode mot det onde. Særlig sjefsskurken, Maelstrom tilkjennegis en slags moral, riktignok en idiosynkratisk moral som ikke passer inn i Tex Willers univers, men likevel en moral. For den virkelige skurken her er nemlig en statstjenestemann med høyst umoralske motiver. Dette er en finfin historie med Tex og Kit Carson i hovedrollen som Mojave-indianernes og rettferdighetens beskyttere. Alessandro Nespolinos tegninger er klare og fine, og han skildrer ørkenlandskapet på en overbevisende måte. Visuelt flyter historien veldig godt, og det er god balanse mellom tekst og bilder. Tex-forfatterne bruker sjelden prosa til å skape atmosfære og spenning, slik britiske og amerikanske forfattere ofte gjør, men overlater den jobben til tegnerne, og det klarer jo Nespolino helt utmerket. Alt i alt en engasjerende, brutal og veltegnet historie.

Selve månedsheftet Tex Willer inneholder den siste og avsluttende episoden av historien som ble påbegynt i forrige nummer. Her er det Alessandro Bocci som er tegner, og jeg er fortsatt meget imponert over de hyperdetaljerte, tegningene hans. Denne mannen må bruke utrolig lang tid, for hver enkelt tegning inneholder sikkert ti ganger så mange streker som Nespolinos tegninger. I anmeldelsen av første episode sammenlignet jeg denne historien med Indiana Jones, og det gjelder for så vodt fremdeles. Her har hele ensemblet (Tex, Kit Carson, Kit Willer, Tiger Jack og El Morisco) nådd frem til den jungelen der en neo-aztekisk sekt er klar for å foreta menneskeofringer. Sektens leder er en heks med overnaturlige evner og kontroll over vampyrflaggermus. Ettersom denne historien utspiller seg i Mexico, er det ikke til å unngå at Tex kommer i kontakt (og konflikt!) med representanter for den meksikanske stat. Dessverre er disse uten unntak enten sadistiske, late, enfoldige eller ganske enkelt kanonføde. Historien ender med et blodbad i jungelen, som slike historier gjerne gjør. Historien står til godkjent, men tegningene er fantastiske.

Og det var septemberdosen med Tex Willer.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib