Hvordan vise at du er en opplyst borger med evne til å se dagens samfunn og de utviklingstrekk som har ledet frem til det, i et historisk perspektiv? Jo, ved å trekke paralleller til fortiden, selvfølgelig. Ser man utviklingstrekk man mener er betydningsfulle, på godt eller vondt, er det fint å vise til lignende fortidige hendelser og prosesser. Historien er som kjent full av helter og skurker, genier og demoner, tragedier og triumfer.
I opplysningstiden var man på begge sider av Atlanterhavet opptatt av antikken, både den greske og den romerske, og nasjonalistene på 1800-tallet var opptatt av middelalderen. I første halvdel av det 20. århundret var Napoleon og «bonapartisme» en viktig historisk referanse for dem som bekymret seg for den politiske utviklingen. Under den kalde krigen, mens kommunismen fortsatt ble oppfattet som en trussel mot friheten, var Lenin og Stalin velbrukte historiske busemenn i det dominerende liberale narrativet i Vesten. Og hele tiden har Bibelen med sine tallrike fortellinger, ordtak og metaforer som har vært godt kjent av store deler av befolkningen, vært en utømmelig kilde til referanser til de fleste sider av samfunnsliv, politikk og kultur i den vestlige verden.
Historien er full av personer - konger, martyrer, filosofer - som kan påkalles for å fordømme eller opphøye samtidens politiske bevegelser og aktører. Nå har riktignok historiens helteskikkelser mistet mye av glansen de siste tiårene. Det har nok sammenheng både med at historien har fått mindre plass i allmenndannelsen og med en generell nedvurdering av fortiden i en tid da et teleologisk utviklingssyn på historien har skapt en tro på at tid og fremskritt er identiske størrelser. Kort sagt: fortiden = dorlig, nåtiden = bra.
Hvilke historiske paralleller er det så man bruker idag når man skal uttrykke bekymring for utviklingen eller fordømme politiske aktører? (For det er jo kun bekymring og fordømmelse som kan begrunnes historisk idag.) Svaret er enkelt: nazismen. Er det noe man ikke liker, kan det alltid sammenlignes med de tyske nasjonalsosialistenes politikk og retorikk på 1930- og 40-tallet. Eller for å være litt mer nøyaktig, folkemordet på jødene, for er det noe folk vet om nazismen og nazistene, så er det at de var rasister og at de drepte veldig mange mennesker. Derfor kan alt som på et eller annet vis kan forbindes med rasisme - innvandring, krav for innvilgelse av statsborgerskap, asylpolitikk, religiøse minoriteters rettigheter, samepolitikk, tiggeforbud(!), kriminalstatistikk, båtmigranter, Midtøsten-politikk, islam, omskjæring etc. - gjøres til et spørsmål om nazisme.
Det er nok Fremskrittspartiet som opplever mest av dette, nå sist da stortingsrepresentant Abid Raja mente at Siv Jensen og Sylvi Listhaug sprer «brun propaganda». Men selv om det kanskje er den «brunbeisingen» som kommer fra venstre og rammer høyresiden som er mest synlig, er dette retoriske virkemidlet utbredt på begge sider av det politiske spekteret. I høyreradikale kretser er det for eksempel vanlig å anklage Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti for egentlig å være nazister som ønsker å utrydde jødene, ettersom de er kritiske til Israel. At Arbeiderpartiet og NSDAP var søsterpartier er også en utbredt oppfatning i disse miljøene. For ikke å snakke om det signifikante ved at «nazisme» egentlig er kortform for nasjonalSOSIALISME...
At europeiske stater hadde streng innvandringspolitikk lenge før Hitler, og at synet på fremmede kanskje alltid har hatt et element av rasisme i seg, ser ikke ut til å ha noe å si for brunbeisernes syn på disse sakene som essensielt nazistiske. Og selv om hverken Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet har løftet en finger for å avvikle demokratiet og gjøre Norge til en totalitær ettpartistat, er det uten betydning for sammenligningen når nazisme og høyreekstremisme utlukkende handler om rasisme og ikke har noe med obskure historiske konsepter som «totalitarisme» å gjøre. (Ha også i mente at venstresiden ofte bruker det moderne, utvidede rasismebegrepet her, altså ikke nazistenes biologiske rasisme, mens de høyreradikale (som ofte selv er rasister i mer tradisjonell forstand) opererer med et tilsvarende utvidet antisemittismebegrep.) Og da er det selvfølgelig lett å slenge ut nazibeskyldninger om en politiker ønsker strengere innvandringspolitikk eller tar til orde for boikott av israelskproduserte varer.
Hvorfor er nazismen så velegnet til å demonisere politiske motstandere. Joda, den var grusom og forårsaket millioner av dødsfall. Av politiske bevegelser er det bare kommunismen som har flere liv på samvittigheten. Men i motsetning til kommunismen var nazismen a) kortlivet (12 år) og b) ble definitivt og ettertrykkelig slått av en mer eller mindre samlet verden. c) I Vesten hadde den aldri mange sympatisører, og d) den har aldri blitt forsøkt gjenopptatt i andre deler av verden. Det hersker en total og dominerende konsensus om at nazismen i sitt innerste vesen er ond, og det oppfattes som et eklatant brudd på all moral å ikke uforbeholdent fordømme nazismen og alle dens gjerninger og alt dens vesen. Nazismen er fascinerende grusom, og den mangler den moralske ambivalensen som hefter ved de fleste andre kapitler i verdenshistorien. Derfor er den også et effektivt våpen i kampen for fremskrittet og den gode moral.
For den historiske utviklingen går jo i én bestemt retning, ikke sant? Mot mer frihet, mer likhet, mer demokrati, mer mangfold, mindre grenser og en velstand som i hvert fall ikke blir mindre. I hvert fall om det eneste man vet om historien er at alt var mye verre før, og at Adolf Hitler var Verdens Ondeste Mann og drepte seks millioner jøder.
Og så veldig mye mer enn det vet folk faktisk ikke om historien. Dessverre. Det kan straffe seg, for det er slett ikke sikkert at det liberale demokratiet er historiens mål.
Illustrasjon: Albrech Dürer
Kommentarer
Legg inn en kommentar