Sjokkrapport fra Vesten!

Eric Kaufmann

Whiteshift: Populism, Immigration And the Future of White Majorities

2019

Bokanmeldelse av Håkon Daniel Myhre

Det er blitt skrevet mye om den politiske utviklingen i Vesten de siste ti årene. Om du skal lese bare en av disse bøkene, er Eric Kaufmanns Whiteshift kanskje den beste. Kaufmann gjør et ambisiøst forsøk på å forstå hvor høyrepopulismen kommer fra, og for å gjøre dette, dykker han ned i historie, demografi, holdningsstatistikker, samfunnspsykologi og samfunnsvitenskap.

Boken til Kaufmann er delt opp i fire deler, som hver tar opp en måte mennesker og ledere i Vesten har håndtert og håndterer den forandrende demografien. Kaufmann drar på en enorm dybde av data for argumentet sitt. Han vever det også sammen med arbeidene til Jonathan Haidt og Karen Stenner om moralsk og politisk psykologi. Den første delen, “Fight”, tar for seg historien til forskjellige innvandringskritiske strømninger i den vestlige verden, med hovedfokus på dagens populistiske høyreside. Kaufmanns sentrale poeng er at forandringer av den demografiske oppdelingen av et samfunn skaper problemer, fordi mennesker føler selv-identifisering med de etniske felleskapene sine, og i nasjonalstater er dette ofte identisk med nasjonen. Når grupper som har vært den udiskutable majoriteten føler seg usikre, øker risikoen for politiske konflikter. Dette er noe som ikke bare kan “læres vekk”, fordi det ligger dypt i psyken, og overlapper med innstinkter for intern altruisme. Det er, f.eks. overlapp mellom etnisk homogenitet i et samfunn, og populariteten til forskjellige omfordelingsprogrammer. Vi er tilhenger av velferdsordninger når vi føler at vi har noe til felles med dem som mottar velferd.

Disse spenningen har ifølge Kaufmann blitt håndtert svært dårlig av massemediene og politikerne i de senere delene av det 20. århundre og starten av det 21. Man har stort sett latt som om de er kunstige, og fordømt det som rasisme. Det eneste landet dette har hatt en viss suksess i, er Canada, og Kaufmann mener dette er fordi nasjonen ikke har en tilstrekkelig samlende konservativ myte. Dette har gjort landets konservative bevegelser splittet, og derfor kraftløse. Dette skjedde ikke i andre land, skjønt de konservative politikerne har bare i begrenset grad vært interessert i å bruke innvandring som et tema. Det er derfor populistisk partier (eller interne partikupp, som i det republikanske partiet i USA) som har reist seg for å fylle et tomrom i den politiske virkeligheten, etterhvert som innvandring økte som en sak i folks bevissthet. Disse har likevel vært avhengige av eksisterende myter og narrativer for å fungere.

Den andre delen, “Repress”, handler om det Kaufmann kaller “venstre-modernismen”, og dens forsøk på å aktivt undertrykke forskjellige varianter av innvandringsmotstand, xenofobi, og i noen tilfeller rasisme, via aktivisme og delegitimering, og hvorvidt dette har fungert eller ikke, og litt om hvorfor. 

Med “venstre-modernisme” mener Kaufmann et knippe ideologier med en sterk tendens til å feire annerledeshet og et sentralt fokus på kamp mot undertrykkelse. Kombinert med deres brodd mot de tradisjonelle vestlige samfunnene, vil disse ofte oppfordre gamle majoriteter til å legge ned sine egne røtter, samtidig som de oppfordrer minoriteter til å feire sine. I tiårene etter 68-opprøret har “venstre-modernismen” eliminert alle sine ideologiske rivaler innenfor mesteparten av akademia og media, med noen få konservative “holdouts” her og der, og denne mangelen på konkurranse har bidratt til interne renhets-spiraler, særlig i noen områder av akademia. Etterhvert som disse holdningene ble mer vanlige i den store offentligheten, har dette ofte styrket en motreaksjon blant deler av befolkningen, mener Kaufmann. Her bygger han i stor grad på Karen Stenner, som mener autoritære impulser ofte utløses når noen mennesker får en følelse av at samfunnet er i oppløsning. Og fra et konservativt ståsted virker mye av trendene til “venstre-modernisme” som ren samfunnsoppløsning.

Den tredje delen heter “Flight”, og dreier seg om en tendens blant den hvite majoritetsbefolkningen til å trekke seg ut av blandede etniske miljøer, som bidrar til en sirkeleffekt, der enkelte områder blir stadig mer dominert av en eller flere innvandringsgrupper, som igjen akse

lererer hvites flukt. Dette er den korteste delen, og handler om hvordan de fleste majoritetene håndterer den etniske forandringen. Dette skjer mest ved at de trekker seg ut, og aller mest at de ikke flytter inn i områder med stor etnisk variasjon.

Den siste delen heter “Join” og handler om de stedene der majoritetene aktivt oppsøker og blander seg med de nye minoritetsgruppene, særlig gjennom ekteskap. På lang sikt mener Kaufmann at dette er den beste måten å håndtere den demografiske forandringen. For å stimulere dette, kan man ikke bare undertrykke de etniske tilknytningene til majoriteten, og deres psykologiske behov til å være stolt over egen herkomst. Man må bygge et kompromiss mellom behovet for røtter og behovet for integrering, på begge sider.

Kaufmanns egen vurdering av et slikt “kompromiss”, er at majoriteten bør utvide de “etniske grensene”, og at folk med “blandet blod” bør identifisere seg i økende grad med majoriteten. Dette krever både en aksept for at majoriteten utviser stolthet over sin herkomst og historie, samtidig som de er åpne for at nye grupper kan tre inn i denne historien og ta del i denne arven, særlig om de er av blandet blod.

Alt i alt er Kaufmann en forfriskende moderat stemme i dagens klima. På den ene siden anser han tilknytning til etnisitet som legitimt, for både majoriteter og minoriteter. På den andre siden har han en klar brodd mot deler av den islamkritiske høyresiden, da han tolker data dithen at de fleste muslimske grupperinger i Vesten ender opp med å tilpasse seg normene i landene de bor i. Hans vurdering er at tabuet mot å snakke om etniske behov bidrar til mange vikarierende argumenter, som i større grad ender opp å stigmatisere muslimer.