Her i Würmstuggu hender det rett som det er at redaktør Dalberg og Håkon Myhre anmelder samme bok. I denne teksten anmelder Myhre «Skoleanarkiet» av Lars Erik Gjerde. For halvannen uke siden publiserte vi Dalbergs anmeldelse av samme bok.
Skoleanarkiet: Betraktninger over den elevsentrerte dreiningen
Lars Erik L. Gjerde
Eiker Bøker, 2026
Lars Erik Gjerde, hvis tidligere bok Wokeisme er blitt anmeldt av redaktør Dalberg her i Würmstuggu, og omtalt av meg i Sivilisasjonen, har skrevet en bok om tilstanden i den norske skolen. Det er et tema det allerede er skrevet ganske mye om, men stort sett av lærere og politikere som er opptatt av hva som har skjedd med skolen. Gjerde skriver i stedet en bok om hvorfor skolens ledelse, politikerne og akademikerne, har ledet skolen dit den er nå. Dette er en slags idéhistorie over den «elevsentrerte dreiningen», og en kritikk av den underliggende metafysikken.
Boken dreier seg særlig om den formelle innføringen av det Gjerde kaller skoleanarkiet. I 2017 kom Utdanningslovens paragraf 9A, som likestilte læreren og elevens autoritet i klasserommet, ved å gi elevene full definisjonsmakt i «krenkelsesspørsmål». Det vil si at om en elev føler seg krenket av læreren, er dette sant ifølge den norske stat. I praksis gir dette makten til de elevene som er smarte og vanskelige nok til å benytte seg av dette lovverket, kort sagt de dominerende elevene i klassen. Siden dette ble innført har en allerede nedadgående trend i skolen blitt forverret, og evnen til faktisk å gjennomføre undervisning kollapser. Dette ble formelt avskaffet i 2024, så de mest åpenbart søkte anklagene (læreren ga meg en karakter som krenker meg) ikke lenger skulle ha kraft lenger. Fortsatt skal det veldig lite til for en lærer å bli kalt inn til rektor.
Paragraf 9A er kulminasjonen av den «elevsentrerte dreiningen», som i utgangspunktet var en slags reaksjon på den autoritære skolen som gjaldt i første halvdel av det 20. århundret. Paragraf 9A selv var ment å få bukt med mobbing i skolen, men er skrevet av mennesker som ser ut til å tro at den viktigste kilden til mobbing i skolen er læreren selv. Årsaken til dette er, ifølge Gjerde, at den elevsentrerte dreiningen er preget av akademiske strømninger knyttet til den kritiske skolen, særlig såkalt kritisk pedagogikk. I denne tradisjonen er all autoritet prinsipielt suspekt, og den kritiske pedagogikken er særlig fokusert på å sette lærerens autoritet under lupen.
Kort oppsummert mener de elevsentrerte tenkerne at deltakelse og anerkjennelse er de viktigste metodene for å forbedre trivsel og læring i skolen. Man ønsker å gi elevene erfaring som deltakende borgere i et demokrati, og man ønsker å se og anerkjenne elevene for å motvirke utenforskap. Dette er i seg selv gode formål, spesielt i et demokratisk samfunn, men det følger med paradokser. Full deltakelse i skolens drift, som de mer radikale pedagogene ønsker, underkjenner at elvene trenger opplæring og veiledning i demokratisk borgerskap for å bli gode borgere. Anerkjennelse underkjenner at elever faktisk krenker og mobber hverandre langt mer enn lærere og autoritetspersoner gjør (det er selvsagt et mindretall elever som faktisk mobber), og anerkjennelse av mobberne impliserer krenkelse av deres offere. I praksis ledet paragraf 9A til at man fjernet redskaper lærere trenger for å beskytte de svakere elvene mot de sterkere, ved at mobbere kan anklage læreren for å «krenke» dem om de blir irettesatt.
Gjerde vektlegger det antropologiske synet til Jean-Jacques Rousseau som grunnleggende for den kritiske skolen. Rousseau, som virket i Frankrike rett før revolusjonen, mener at mennesket er grunnleggende godt, og at samfunnet først og fremst undergraver dette. Ifølge Gjerde har denne antakelsen sneket seg inn i verdenssynet til norske pedagoger og ledet til deres holdning om at lærerens autoritet er det største problemet i skolen, og dermed blitt den største bidragsyteren til mobbing.
I kontrast er Gjerde inspirert av Thomas Hobbes, og hans advarsel om at naturtilstandene betyr «alles krig mot alle». Gjerde mener klasserommet er blitt et slags miniatyr-naturtilstand, uten noen kapasitet til å opprettholde orden. I kontrast til den elevsentrerte dreiningen, argumenterer Gjerde for en «autoritativ» skole (i kontrast til en autoritær en), der deltakelse og fokus på eleven balanseres av klar grensesetting og konsekvenser for de verste elevene. Han mener denne modellen best sikrer både trivsel og læring for elevene, og en trygg lærerhverdag for de ansatte. Mens Rousseau og hans moderne disipler mener samfunnet er ondt og mennesket er godt, mener Gjerde at samfunnet er (stort sett) godt, og individet er «vilt», om ikke egentlig ondt.
Gjerde mener Rousseaus menneskesyn fortsatt står sterkt både innenfor de relevante faglige miljøene og i store deler av byråkratiet. Derfor er han ikke optimistisk til at den milde korreksjonen fra 2024 vil fikse problemet. Videre påpeker han at skolen er blitt langt verre enn den var i 2017, og denne var verre enn den var i 1997. Desto verre skolen blir, desto strengere tiltak må til for å gjenopprette en tålbar normaltilstand. Siden dette sitter langt inne, er det fare for at dette ikke fikses før faktisk «autoritære» mennesker sitter med makten. Dette får meg til å tenke på boken Starship Troopers, av Robert Heinlein, som jeg har anmeldt tidligere på Würmstuggu. Der hadde samfunnet nær kollapset grunnet manglende grensesetting og oppdragelse av den oppvoksende slekten, så krigsveteraner opprettet et nytt samfunn med autoritære virkemidler. Nå gjør Gjerde det klart at han ikke ønsker gjeninnføring av spanskrøret, som i Heinleins bok, men mener vi må gjøre noen drastiske tiltak nå, for å unngå hardere tiltak senere.
Som i sin Gjerdes tidligere bok, Wokeisme, går Gjerde i Skoleanarkiet systematisk og pedagogisk gjennom tematikken, begrepsbruken og jussen, så dette fungerer også som en grei introduksjon til en del sosiologiske og statsvitenskapelige temaer. Gjerde er også veldig god på å systematisk bygge opp argumentet sitt. I tillegg er språket ryddig og saklig uten å bli for tørt, noe ikke alle forfattere mestrer. Både i Wokeisme og denne tar Gjerde på seg rollen som samfunnsdoktor, skjønt her viser han et mer polemisk blikk, og markerer veldig sterk kritikk av den «elevsentrerte dreiningen». Gjerde gjør godt rede for sitt syn at den rousseauiske antropologien i beste fall er naiv, og i verste fall katastrofalt feilslått. Hvorfor Rousseaus menneskesyn er så populært i våre akademiske klasser (også blant mennesker som aldri har lest ham) er et spørsmål Gjerde ikke svarer på i denne boken.
Gjerde møtte nylig Würmstuggu-redaksjonen for en samtale om «Skoleanarkiet» i Eldhaugeens podcast. Lytt til episoden på Spotify eller Youtube.
Kommentarer
Legg inn en kommentar