Kong Harald V (1937-2026)

 

AV J.K. BALTZERSEN

Søndag den enogtyvende februar i det Herrens år nittenhundre og syvogtredve ble den første prins på over femhundre og seksogseksti år født på norsk jord. Født på Skaugum i Asker til Deres Kongelige Høyheter Kronprins Olav og Kronprinsesse Märtha. I blodet var det norske kongehus gjenforenet med det svenske. Et søndagsbarn, en søndagsprins.

Tre år og åttogførti dager skulle forløpe før en fremmed makt fiendtlig sto på dør. Nok en dag gikk før denne prinsens farfar avga sitt Kongens nei. Dette eldgamle kongeriket med sin unge, nyvunne fulle selvstendighet fikk hele sin kongefamilie på flukt. Den unge barneprinsen ble med over Atlanterhavet og fikk i svært ung alder stifte bekjentskap med Amerikas Forente Staters president, Franklin Roosevelt.

Man merker den amerikanske oppvekst når man hører den kongelige som var denne barneprinsen, holde taler på vår tids lingua franca. Det ligner ei på slik vi ofte hører andre nordmenn tale dette sprog. Slik sett gjør denne norske kongelige ære på en god europeisk tradisjon i fyrstehusene med sprogmektighet.

Krig og okkupasjon tar slutt, og torsdag den syvende juni i det Herrens år nittenhundre og femogførr kommer Hans Kongelige Høyhet sammen med sin farfar, Hans Majestet Haakon VII, Norges Konge, atter hjem til gamle Norge, et atter fritt Norge.

Prinsen fikk sin skolegang på Smestad skole og Oslo Katedralskole. Så bar det videre til befalsskole og krigskole, som seg hør og bør for en fremtidig aller høyeste krigsherre. Senere bar det til Oxford med statsvidenskap, økonomi og historie, viktige elementer for en fremtidig statssjef.

Lørdag den enogtyvende september i det Herrens år nittenhundre og syvogfemti vandret Hans Majestet Kong Haakon den syvende heden efter en regjeringstid på over femti år, og arveprinsen ble kronprins.

Så kom 1960-årene, et decennium preget av store kulturelle omveltninger. Kongelig tradisjon for hvem man giftet seg med, satt godt rotfestet hos Hans Majestet Kong Olav V. Mange år måtte Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen kjempe, og torsdag den niogtyvende august i det Herrens år nittenhundre og åttogseksti giftet kronprinsen seg med sin borgerlige Sonja.

Våren – eller tidlig forsommer om man vil – i det Herrens år nittenhundre og nitti blir Hans Kongelige Høyhet Kronprins Harald regent frem til han selv blir konge. Hans Kongelige Høyhet Kronprinsregenten får da myndigheten på Slottet to dager efterat Stortinget vedtok både å endre monarkiets arveregler og fullbyrdingen av prosessen med en formelt evig samlet nasjonalforsamling. Det er Hans Kongelige Høyhet Kronprinsregent Harald som kunngjør grunnlovsendringene ved Kronprinsregentens resolusjon.

Samme dag som Amerikas Forente Stater gikk til angrep på Irak, torsdag syttende januar i det Herrens år nittenhundre og enognitti, sovnet Hans Majestet Kong Olav V inn på Kongsseteren. En regjeringstid og kongsgjerning var over. En ny tok til. Hans Majestet Kong Harald V besteg tronen og tiltrådte regjeringen som Norges Konge.

En brytningstid det var. I overkant av et år før hadde Berlinmuren falt. Efter et år på tronen var Sovjetunionen historie.

Hans far, kong Olav, var kommet til tronen med et avskaffet grunnlovspåbud om kroning og salving, og etablissementet var ikke spesielt positivt innstilt til en slik seremoni, men Hans Majestet Kong Olav V fikk til – som et kompromiss – en signingsseremoni, som hans sønn, Hans Majestet Kong Harald V videreførte, og Hans Majestet ble også i det Herrens år nittenhundre og enognitti signet til sin kongsgjerning i Trondhjems domkirke.

Forandringens vind blåste over hoffstaten. Kabinettsekretariatet forsvant. Det kongelige ekteskapskonsept ble videreutviklet. Begrepet Kronprinsregentens resolusjon ble historisk. Også vedtak ved Kronprinsregenten i statsråd ble kongelige resolusjoner.

Hans Majestet Kong Harald V kom til tronen under vår tids konstitusjonelle kår og dertil hørende forventninger til en konge i vår tidsalder. Innenfor disse kår og forventninger har han utført sin kongsgjerning.

Han kunne ikke sette seg direkte opp mot politikerne, men han har kunnet fungere som det vi ofte har kalt sine rådgiveres rådgiver. Han ble for tre år siden rådet til taushet der blod var blitt utøst. Dog har han – som sin farfar – kalt folk til Slottet for å vinne dem for en annen vei.

Et slikt tilfelle var da staten skulle skille lag med Kirken. Hans Majestet Kong Harald V fikk overbevist en statsråd om at monarken skulle fortsette å være forpliktet til å bekjenne sin kristne tro. Samtidig gjorde Hans Majestet det klart at han var konge for alle nordmenn – av alle tros- og livssynsretninger. Det minner kanhende på et vis om det habsburgske riket, der monarken uten tvil var katolikk, men monarken i dette mangfoldige riket var monark ikke bare for katolikker.

Vi gjør muligens klokt i om vi ikke legger for mye i den hedenfarne konges ord når vi skal tolke. Vi kan tolke oss langt inn i en polarisering. Vi bør huske at det er mye han har sagt. Han har også sagt at Europa ikke kan ta imot hele Afrika.

Kun to uker før vår kjære konge forlot oss var det en panelsamtale i Arendal om monarkiets fremtid ledet av Harald Stanghelle. Stanghelle kom inn på Kong Haakon VIIs sagnomsuste uttrykk om at han også var kommunistenes konge, men han sa det ikke. Stanghelle ville bruke uttrykket «jeg er også republikanernes konge», hvorpå Hans Majestet Kong Harald V skal ha kommentert: det har ikke jeg sagt.

Femogtredve år gikk hen i historien, og meget endret seg i vårt gamle Norge såvel som i verden. Ved regjeringstidens begynnelse visste svært få hva internet var. Ved regjeringstidens slutt gjennomsyrer det nær sagt alle samfunnets forhold.

Til sin syttiårsdag – en dag på forskudd – fikk Hans Majestet parlamentarismen innskrevet i Grunnloven og Odelstingets og Lagtingets avskaffelse i fødselsdagsgave. Årene gikk, og under en pandemi ble embedseden en saga blott, embedsmennenes ed til Kongen.

Hans Majestet Kong Harald V regjerte i femogtredve år, syv måneder og elleve dager. Dette var litt i overkant av halvparten av tremenningen Elisabet IIs regjeringstid. Det var i underkant av halvparten av Solkongens regjeringstid. En regjeringstid noen få måneder mer enn to år lengre enn sin fars. Hans Majestet Kong Harald V var Europas eldste regjerende monark og blant verdens suverene stater den nest eldste monark. Hans hedenfarne Majestet var også blant folkerettslig anerkjente suverene stater den fjerde eldste statssjef. Kong Harald er nå også den eldste monarken i Norges kongerekke, en posisjon hans far, Kong Olav V, hadde frem til september for to år siden.

Det var femogtredve år ved statsskipets ror, ikke som fører, men som stabilisator, skriftefader for regjeringens politikere, slik det er blitt beskrevet ved en annen monarks bortgang, og som nødbrems.

Tidlig om morgenen, klokken fem over halv syv norsk sommertid, fredag den åttogtyvende august i det Herrens år totusen og seksogtyve sovnet vår kjære konge inn på rikets hospital.

Nå har en kongsgjerning og regjeringstid tatt slutt, og en ny tar til. På et ubeleilig tidspunkt kanhende, men døden kommer sjelden beleilig. Hans hedenfarne Majestet efterlater seg Hennes Majestet Enkedronningen, Hans Majestet Kongen og hans hus, sin søster prinsesse Astrid, øvrig familie og et folk som bøyer seg i sorg og takknemlighet.

Det er først i døden at regaliene plasseres på monarken.

Requiescat in pace!

Foto: Oskar Aanmoen, 2012