Bokomtale: Skoleanarkiet

 

Skoleanarkiet

Lars Erik Gjerde

Eiker Bøker, 2026

Mellom 2017 og 2024 var den norske skolen formelt et anarki, og denne anarkiske tilstanden har påført den norske skolen store problemer. Dette er hovedtesen i Lars Erik Gjerdes bok Skoleanarakiet - betraktninger over den elevsentrerte dreiningen. Årsaken var innføringen av skolelovens paragraf 9A, populært kalt «mobbeparagrafen». Det nye i denne loven var at den ga eleven definisjonsmakten i spørsmål vedrørende krenkende adferd, både vis a vis medelever og vis a vis lærere. Hvis eleven subjektivt opplevde seg som krenket, var han eller hun krenket. Hvis lærer og elev var uenige, var det elevens stemme man måtte lytte til. Gjennom loven ble med andre ord læreren læreren fratatt sin autoritet i klasserommet.

Sammenfallende med lovens virkeperiode har det eksistert en trend kjennetegnet ved et økende antall episoder med vold og trusler ved norske skoler. Med den nye loven i hu var det lett for lærere å bevisst unnlate å gripe inn i situasjoner med bråk og uro. En slik handling kunne nemlig lett bli oppfattet som en krenkelse av elev som blir irettesatt. Fikk man som lærer en slik anklage rettet mot seg, kunne man ikke forvente støtte fra hverken skoleledelse etter statsappatatet. Makthierarkiet i skolen hadde blitt omstyrtet. Makten i klasserommet lå ikke lenger hos statens representant, læreren, men i «organiske hierarkier» blant elevene med basis i vilje og evne til å bruke vold, trusler og sjarm. Skolen hadde blitt et anarki uten noen maktinstans som kunne skape en trygg skolehverdag for elevene. 

I denne svært lesverdige inntar Gjerde igjen rollen som samfunnsdoktor og diagnostiserer det norske skoleverket. Her får vi vite om elleville intellektuelle trender i skoleforskningen, eksempler på hårreisende, men forutsigbare konsekvenser av lovendringer og om det filosofisk-ideologiske bakgrunnen for den progressive pedagogikken som ligger til grunn for læreplanverket og lovgivningen.

Særlig interessant er det Gjerde skriver om «den elevsentrerte dreiningen» og dens omfavnelse av Rosseaus optimistiske syn på mennesket i naturtilstanden og hans tilsvarende negative syn på samfunnets virkning på individet. Gjerde legger ikke skul på at han heller mot et mer hobbesiansk menneskesyn, der mennesket både har gode og dårlige sider og er avhengig av siviliserende maktinstitusjoner og normer for å kunne leve et liv som ikke er «nasty, brutish and short». Dette har også vært det tradisjonelle synet i norsk skolevesen med dets vektlegging av dannelse og internalisering av samfunnsbestemte normer.

Bokens annen halvdel handler i hovedsak om elevmedvirkning og demokrati i skolen. I en lovendring fra 2023 ble elevmedvirkning lovfestet. Forestillingen om at elever i grunnskolen er medborgere med rett til demokratisk medbestemmelse er levende blant landets skrivebordspedagoger, og møter grundig motstand motstand fra Gjerde i bokens annen halvdel.

Det er lett å hevde at det er sosialistenes naive syn på mennesket, samfunnet og læring som har vunnet frem i skolen, men sannheten er at det har vært tverrpolitisk oppslutning på Stortinget om paragraf 9A. Hele høyresiden, med unntak av Fremskrittspartiet har støttet opp om den det elevsentrerte dreiningen, og det var under en borgerlig regjering loven ble utarbeidet og vedtatt. Det er også verdt å nevne at det var det var Jonas Gahr Støre som var regjeringssjef da 9A ble moderert i 2024. Ifølge Gjerde var dette det formelle skoleanarkets avslutning.

Lars Erik Gjerde er ikke lærer selv, men boken hans er svært pedagosisk oppbygget. Han forklarer komplekse ideer og saksforhold på en klar måte og legger frem et overbevisende argument over de omtrent 200 sidene. Mange lærere vil nok nikke gjenkjennende når de leser denne boken. Episodene Gjerde beskriver er ikke uvanlige, selv om vold og trusler nok fremdeles tilhører sjeldenhetene på de fleste skoler. Mer vanlig er trolig kafkaprosessene mange lærere blir utsatt for når den progressive skrivebordspedagogikken brynes mot virkeligheten. Her ligger også noe av grunnen til at mange velger å forlate læreryrket.

Lars Erik Gjerde har tidligere markert seg som en skarp iakttager av intellektuelle trender som har en ødeleggende effekt på samfunnet og dets institusjoner. Som i sin forrige bok, Wokeisme, viser han seg her som en velformulert kritiker som ved bruk av sunn fornuft klarer å plukke fra hverandre idéer og teorier som trives best i miljøer der ideologi trumfer sannhet. Skoleanarkiet anbefales herved til alle lærere, skoleledere og andre som arbeider i den norske skolen. Et eksemplar av denne boken bør ligge på ethvert lærerværelse.