Würmstuggu

  Du har kanskje hørt om Ville Eyolf  som valgte rockens viltre vei? Da vet du sikkert at han kjøpte seg gitar og begynte å runke soli på gutterommet, for deretter å bli forført av Rockejomfruen som tok ham med ut på galleien og dermed forårsaket at han druknet i sitt eget spy. Her skal vi imidlertid konsentrere oss om Henrik Ibsens originalversjon av denne historien, som forelå som skuespill i 1894, to år etter mesterverket «Byggmester Solness», og to år før «John Gabriel Borkman». «Lille Eyolf» i urocket utgave er etter undertegnedes oppfatning noe av en parentes i Ibsens forfatterskap, men selvfølgelig ikke dårligere enn at stykket fortjener å leses i vår samtid, uansett hvor støtende det måtte oppleves med vår moralsk overlegne, postkoloniale samtids årvåkne øyne.  Dramaet handler om Alfred Allmers og hans hustru Rita, som opplever å få sin sønn revet bort fra seg, og dermed må revurdere sitt samliv og sin plass som moralske subjekter i et menneskelig samfunn der mora...

  Før vi kommer ordentlig igang med denne sidste «Runde» af vår «Live-Blogging» fra «Når vi døde vågner», tillater vi os at besvare et Spørgsmaal optil flere har fremsat. «Hvi haver I satt af hele tre Indlæg til dette Stykket?» Svaret er ganske enkelt: Af pekuniære Grunne. Denne «Blogs» fremste Formaal er Profit. Vi ønsker at tjæne mest mulig Penge. Ved at tvære ud en saadan Sak som denne i hele tre Indlæg, forsøker vi at maksimere Indtjeningen uden at legge ind ekstra Arbeid i Form af Læsning.  «Pax vobiscum!» - fred være med eder - slig lyder den sidste Replik i denne «dramatiske Epilog» i Henrik Ibsens Forfatterskab. Det er den mystiske, sortklædte Diakonissen der siger dette idet Rubek og Irene begraves af et Sneras på Slutten af tredje og sidste Agt. Hvem hun er, hvad hun symboliserer, er mig fremdeles en Gaade, for nogen Personlighed haver Ibsen ikke udstyrt hende med, og så vidt jeg kan erindre er dette hendes eneste Replik. Hun virker mer som et Spøgelse, en Abstraksjo...

  Vi fortsetter liveblogginga vår fra det siste skuespillet til Henrik Ibsen, «Når vi døde vågner». I andre akt har handlinga flytta seg fra badehotellet ved sjøen til et høyfjellshotell (eller «sanatorium» som det het med datidas sjargong). Ibsen starter med å gi oss ei utsøkt detaljert sceneanvisning. Bare se her: Så får vi ei lang samtale mellom Rubek og fru Maja. Det kommer klart fram at de lever i et kjærlighetsløst ekteskap der avstanden mellom de to bare har blitt større og større med åra. Når samtalen kommer inn på Majas nye venn Ulfhejm og Rubeks gamle modell og venninne Irene, blir det virkelig klart at dette forholdet er dødsdømt og vel aldri har vært et autentisk kjærlighetsforhold. De er inne på tanken om å gå fra hverandre eller inngå et «åpent forhold». Det er tydelig at de ikke får tilfredstilt behova sine fra hverandre. Dette virker gjensidig, men jeg får inntrykk av at det er er den eldre og mer erfarne Rubek som må bære hovedansvaret for at de har inngått et forh...

  Würmstuggus Ibsen-prosjekt ruller videre! Denne gangen tar jeg i bruk livebloggingsformatet jeg tidligere har benyttet på bøker som « Is-slottet », « Trilogien » og « Rio Grande ». Og hva står på menyen idag? Jo, Henrik Ibsens siste drama, «Når vi døde vågner».  Dette stykket, som har undertittelen «En dramatisk epilog i tre akter», ble utgitt i 1899, og det er nettopp 1899-utgaven jeg leser. Den kan leses på Nasjonalbibliotekets hjemmesider . Fordelen med å lese førsteutgaven er selvfølgelig at man får stykket mer eller mindre slik Ibsen forfattet det. Sproget i senere norske utgaver er jo gjerne modernisert i tråd med sprogmyndighetenes stadig mer elleville rettskrivningsreformer. Ettersom dramaet har tre akter, antar jeg at det blir tre innlegg. Det må være i alle fall 15 år siden sist jeg leste stykket, så det er ikke mye jeg husker av det, bortsett fra at det handler om en billedhugger.  Lets go! Det første som slår meg når jeg åpner denne boken, er oppsettet av te...

  Neida, vi driver ikke med sånt i Würmstuggu-redaksjonen. Og hadde det vært tilfelle, har det uansett ingenting med denne saken å gjøre. Vi bedriver bare litt klikkhoreri. 23. februar ble det født et barn i Venezia som fikk navnet Pietro Barbo og som i 1464, 47 år gammel, besteg pavestolen under navnet Paul II. Hans pontifikat varte til 1471, da døden satte en stopper for hans jordiske tilværelse. Paul II var en av disse renessansepavene man stundom hører litt av hvert om. Litt av hvert var det også i Pauls tid som Kristi stedfortreder uten at vi skal gå nærmere inn på det her. Paul var skeptisk til humanismen, men han tillot den nye trykkpresseteknologien i Kirkestaten, noe som naturlig nok førte til at bøker, brosjyrer og andre trykksaker fikk stor spredning der i løpet av hans regjeringstid. Tenk om Paul hadde blitt tildelt et annet kjønn ved fødselen. Etter datidens standarder kunne han hverken blitt prest, biskop eller pave, men måtte antageligvis nøyd seg med å bli en velstå...

  Synes De det er brysomt å bruke tid på å lese tekster på det store internettet? Foretrekker De å bruke de umiddelbart forestående minutter av din tilmålte tid her på her på jorden til egenpleie, sosialisering eller ganske enkelt «Netflix and chill»? Da bør De slutte å lese her, for her kommer en tekst om to narrativer som har sitt opphav i det århundret vi kaller det nittende. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. På 1880-tallet var demokratiet på fremmarsj i Norge. venstrekreftene hadde vind i seilene, stadig flere tok til orde for allmenn stemmerett, og Stortinget styrket sin posisjon vis à vis regjeringen. Nå skulle folkets representanter få den sentrale rollen i politikkens teater. På denne tiden var Henrik Ibsen godt inne i sin samtidsdrama-fase. Han levde i selvpålagt eksil i Italia og Tyskland, langt borte fra det trangsynte Norge, mens han forfattet skuespill om s...

  I Anledning Kong Haralds 86-Aarsdag vil vi i Würmstuggu-Redaktionen benytte Anledningen til, paa Vegne af den norske Nations oplyste Borgerskab, at ønske vor høit afholdte Monark tillykke med Dagen. Maatte han leve til han bliver hundrede Aar, mindst!  Kongen paaminder os daglig om at ogsaa Aristokrater af høieste Byrd kan være folkelige, og at selv i et Embede der fordrer Alvor, Forsiktighed og personlig Strenghed i det meste, er der Rum for Humør og Latter.  I mangt og meget er han et Forbillede for os Nordmænd, for i ham er den norske Folkekarakteren inkarneret. Mange blev forbløffet over hans Tolerance og medmenneskelige Sindelag da han aabnet sin Familie for en enkel Alenemor fra Sørlandet. Ja, selv ikke hendes dunkle og, i sin Tid, meget omtalte Fortid lod han sig afficere af, da han tillod hende at føde Norriges Tronarving. Heller ikke den ekstravagante Digteren fra Smaalenene der vandt Prinsessens Hjerte, eller den amerikanske Troldmanden der idag har Positionen...