Würmstuggu

  Kvinner som hater menn Sumaya Jirde Ali Minotenk, 2017 Vi har tidligere anmeldt Sumaya Jirde Alis diktsamlinger Melanin hvitere enn blekemiddel (2018) og Når jeg ser havet, slokner lyset (2021). Hva er vel da mer naturlig enn å ta en titt på hennes første diktsamling? Boken, som har den ikke spesielt originale tittelen Kvinner som hater menn, ble utgitt i 2017 av den statsfinansierte organisasjonen Minotenk, hvis formål er å «definere problemstillinger og utfordringer som gjelder minoriteter i Norge, og for å fremme politiske og praktiske løsninger».  Både i form og tematikk er boken ganske lik Alis senere diktsamlinger. Det lyriske subjektet er en rasebevisst ung kvinne fra Somalia som lever i eksil i Norge. Hun er strengt religiøs, bruker hijab og faster. Hun kjenner på sterke følelser som ofte er ambivalente, både overfor menn og de seksuelle fristelsene de representerer, hjemlandet og diasporamiljøet, og selvfølgelig det gjennomrasistiske norske samfunnet.  No...

  . Brian Aldiss er en stor SF-forfatter, som bl.a. skrev den spektakulære romantrilogien Heliconia , om en planet der vår, sommer, høst og vinter varer i århundrer. (Man kan undres over hvilken mer samtidige forfatter som trakk inspirasjon fra dette.) Starship er Aldiss’ første roman, og er konseptuelt veldig interessant. Boken ble opprinnelig utgitt under tittelen Non-Stop i 1958. Boken handler om en primitiv jegerstamme som lever i det man forstår er et stjerneskip, et generasjonsskip, og over generasjonene er kunnskapen ikke blitt bevart. Kulturen deres er hard og straffer nysgjerrighet. Alt av historie er glemt, så ingen vet noe om verden utenfor skipet, eller hvor skipet er på vei. Skipet er oversvømmet av planter og dyr, og sammen med størrelsen, skaper boken bildet av en verden som er stor, men fysisk begrenset. Det er også stort sett mørkt, da mesteparten av lysene om bord ikke fungerer. I starten av boken er det tegn til at verdenen deres er i ferd med å forandre seg, o...

  Mediekritikkspalta skrives av Würmstuggus anonyme, Follo-baserte medarbeider «Mediekritiker’n». Dette er mørkt. Kulturkrigsbloggen Subjekt driver kampanjejournalistikk mot regjeringas strategi mot desinformasjon . Den strategien må man naturligvis få være kritisk til om man vil, men Subjekt krysser ei farlig grense: de henger ut byråkrater som har vært involvert i arbeidet ved namn, og er opprørte over at Kulturdepartementet ikke har villa gi dem ei full oversikt over alle involverte offentlige tilsatte, inkludert vanlige saksbehandlere.  I Norge har vi en god tradisjon med å skille mellom vårt profesjonelle byråkrati og den politiske leiinga. Å rette kritikk mot byråkrater som følger opp politiske bestillinger er å rette baker for smed. Det er også destruktivt. Det kan skape en fryktkultur som gjør at dyktige mennesker kvier seg for å ta jobb i den offentlige forvaltninga, og i verste fall føre til at offentlige tjenestepersoner blir utsatt for hets, trugsmål og det s...

  Og likevel finnes du Vidar Sundstøl Tiden, 2025 Vidar Sundstøl er ute med ny bok. Den heter Og likevel finnes du og er, i likhet med alle bøkene Sundstøl har utgitt siden 2019, på rundt 100 sider. Bøkene har også mye felles tematikk og kjennetegnes av mye oppfinnsomhet i historiefortellingen. Det følgende skal ikke forstås som en ynderrettelse ommoersoblige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  I denne  boken møter vi en forfatter som har bestemt seg for å skrive en bok om «Bøelvas ferd gjennom det fysiske landskapet fra Seljordsvannet til Norsjø, men også gjennom et menneske som forholder seg til elva». Og det er i bunn og grunn dette Og likevel finnes du er, om ikke nødvendigvis den versjonen forfatteren, som altså er fortelleren, faktisk skriver, for som han sier: «Den egentlige elveboka er bare en skyggebok».  Forfatteren har et veldig sterkt forhold til elven, både som natur, (flora, fauna og hydrologiske f...

  Ariadne Jens Bjørneboe Aachehoug, 1953 Ettersom jeg anmeldte Jens Bjørneboes første diktsamling forleden dag, slo det meg her om dagen at det bare er rett og rimelig at Würmstuggu byr på en anmeldelse av hans andre diktsamling også. Derfor presenterer vi her en omtale av Ariadne fra 1953, året etter debutromanen Før hanen galer . Også denne diktsamlingen er jeg godt kjent med fra før. Både Ariadne og debuten Dikt stiftet jeg bekjentskap med allerede i tenårene. Som man sikkert kan tenke seg, begynte denne gjennomlesningen med høye forventninger. Les videre om de lurer De på om de ble innfridd! Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Bjørneboe fyrer av diktsamlingen med et fint dikt om Lazarus, mannen Jesus vekket opp fra de døde. Tonen er satt. Denne boken handler ikke språkets begrensninger og modernitetens utfordringer for individet. Nei, Bjørneboe vender blikket...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Der ørnene dør Louis Masterson (Kjell Halbing) Bladkompaniet, 1974 Det ørnene dør er den 73. romanen i serien om Morgan Kane. Boken er en fortsettelse av forrige bok Commanche , og vi møter en ung og litt retningsløs Morgan Kane. I starten jobber han som ulovlig gullgraver i indianernes hellige Black Hills. Etter en skuddveksling som ender med to lik og en såret Kane, blir han reddet av indianerspeidere fra den føderale hæren. Kane får jobb som speider og ender opp i George Armstrong Custers 7. regiment. Boken ender med Custers endelikt i slaget ved Little Big Horn i 1876 I denne boken er Kane noe av en bifigur. Vi følger indianerne og offiserene tett, og Hallbing beskriver begge sider i indianerkrigene på en direkte og troverdig måte. Spesielt er skildringene av slagene ambisiøst skrevet med fokus på detaljer, uten at det går utover nerven i fortellingen. Hallbing går heller ikke i fellen at noen av partene i konflikten blir fremstilt som on...

  Denne julidagen, som her på Østlandet har vært overskyet og tidvis regnfull, men likevel varm, har jeg lest ut to bøker som begge har gitt meg adspredelse og noe å tenke på. De har med andre ord gjort det en leser kan forvente av en bok som holder en viss standard. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes kvaliteter. Dikt er den prosaiske og lite oppfinnsomme tittelen på Jens Bjørneboe første diktsamling. Den ble utgitt i 1951 og er et godt eksempel på at norsk etterkrigslyrikk er mer enn døll, introspektiv modernisme. Jeg må legge til at dette ikke er første gang jeg leser denne boken. Mitt første møte med den var i gymnastiden på begynnelsen av 1990-tallet, og i de over 30 årene som har gått siden da, har jeg lest, om ikke hele, så i hvert fall deler av den, flere ganger.  Boken består av tre deler. Den første har tittelen «Sonetter». Her finner vi et knippe dikt i den edleste av vers...

  Arendal Karl Ove Knausgård Oktober, 2024 Jeg har akkurat lest ferdig romanen Arendal , den femte i Karl Ove Knausgårds Morgenstjernen-serie. Selve morgenstjernen ser vi lite til her, for handlingen utspiller seg i 1976, lenge før nåtidsplanet i de andre bøkene, men temaene Knausgård sirkler rundt er de samme som i de foregående bøkene. I likhet med forrige bok i serien, Nattskolen , er Arendal et litterært portrett av en enkelt figur, ikke en kollektivroman. Og før vi kommer ordentlig i gang, gjør jeg oppmerksom på at dette er en fremragende roman. Hovedpersonen er Syvert Løyning, faren til den ene av hovedpersonene i den andre boken i serien, Ulvene fra evighetens skog . Begge heter det samme, men sant å si er det lite utover det de to har felles. Faren er mye mindre sympatisk enn sønnen og har et mye mer komplisert indre liv. Fra før vet vi at Syvert sr. er ingeniør, har bakgrunn fra forsvaret og har en elskerinne i Russland, og at hans nært forestående skjebne er å dø i...

  KUNNGJØRING Mye har vært skrevet om de indre stridighetene i Würmstuggu-redaksjonen de siste dagene. Mye har vært overdrevet, noe har vært direkte usant, og noe har vært sant. Det har eksistert uenighet om den redaksjonelle linjen, og denne uenigheten resulterte i at Dalberg måtte trekke seg fra redaktørstolen etter press fra resten av redaksjonen. Siden fredag har Håkon Myhre vært redaktør.  Derfor vil det kanskje overraske våre lesere at Dalberg nå gjeninntrer som redaktør. Hvordan gikk dette til? er det nok mange som tenker. Svaret er kortspill. I går kveld møttes de to «kamphanene» ved en tilfeldighet. Gjensynet var hjertelig, og vennlige ord ble vekslet. Begge var enige om at det beste nok var at Würmstuggu skulle fortsette i samme spor som før. Dalbergs forsøk på å nå nye lesergrupper fortonte seg nå som overambisiøst og dessuten urealistisk om «bloggens» ånd skulle overleve, og Myhres satsing på utelukkende lange, tunge tekster ble antatt å kunne støte fra seg vår...

  Det påståtte bråket i Würmstuggu-redaksjonen preger avisene i dag. Nå er de ute etter å fremstille dette som en personlig konflikt mellom mellom Dalberg og Myhre, ikke en uoverenskomst om den redaksjonelle linjen til Würmstuggu fremover.  Vi registrerer at Oslo Blad, som tidligere har oppgitt falske opplysninger om «konflikten», nå lar seg bruke av Dalberg. Dette er ikke ansvarlig journalistikk, men et perfid angrep på redaktør Myhre og resten av redaksjonen utført av en «has-been» som vet å utnytte den offerrollen har er blitt tildelt, til det ytterste. Dalberg er ikke lenger å regne som en kateget for det oplyste Borgerskab, men en troløs renegat som er villig til forråde sine idealer og rive ned alt Würmstuggu har stått for siden oppstarten i 2011, kun for å fremme sine egne interesser. Men er det kun hans egne interesser, eller jobber han for noen andre? Vi bare spør.  Det eneste Dalberg oppnår med disse angrepene, er å trekke Würmstuggus og sitt eget ettermæle g...

  KUNNGJØRING 4. juli ble det avholdt et ekstraordinært møte i Würmstuggu-redaksjonen. Ettersom redaktør Dalberg valgte å avstå fra å møte opp, er Håkon Myhre blitt innsatt som ny redaktør. Han har hele redaksjonens støtte. Dalberg trekker seg fra alt arbeid for Würmstuggu. Det foreligger ingen sammenheng mellom opplysningene i Oslo Blad 30. juni og endringene i redaksjonens sammensetning. Ryktene om at Myhre og Dalberg ble observert i vill krangel ved et av Oslos serveringssteder onsdag denne uken, er usanne. Leserne kan vente seg en viss endring i den redaksjonelle linjen. Vi kommer ikke lenger til å skrive om ny, norsk lyrikk og Tex Willer . Vi avbryter også samerbeidet med vår eksterne, anonyme medarbeider «Mediekriker’n» . Vi vil også slutte å svare på leserbrev . Litteraturavdelingen vil fokusere på sakprosa, fortrinnsvis historie, politisk filosofi og eliteteori skrevet fra et strengt konservativt standpunkt og med brodd mot opplysningstidens ideer. Vi kommer også til ...

  Würmstuggu-redaksjonen er som kjent glad i western. Tre uker etter vår Zane Grey-anmeldelse , synes jeg det er på tide å dele mine tanker om det siste nummeret av Tex Willer samt en gammel roman om rett og galt og nødvendigheten av å bære våpen i det ville vesten. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Vi begynner med Tex Willer nummer 733. Dette er andre og siste del av historien som ble innledet med «Desertøren» i forrige nummer . Historien beynner med en lang forfølgelsessekvens med tallrike skuddvekslinger. Den er utmerket utført. Så roer tempoet seg ned og vi får påfyll med informasjon og deretter en ny actionfylt sekvens der våre helter får has på skurkene. Siste del er det konsekvensene for en av bifigurene vi bekymrer oss for, i den grad man kan bekymre seg for sånt i Tex Willers univers. Slutten er kanskje litt omstendelig, men skaper en veldig ryddig slutt som ...

  Noen er ute etter å sette Würmstuggu i dårlig lys. Vi avkrefter opplysningene i denne nyhetsartikkelen fra den nystartede avisen Oslo Blad . Ingenting av det som står her medfører riktighet.   Ifølge Oslo Blads kilder skal det eksistere en alvorlig konflikt i redaksjonen til det internettbaserte tidsskriftet Würmstuggu. Redaktør Dalberg og redaksjonssekretær Myhre er sterkt uenige om den redaksjonelle linjen. Myhre vil ha en mer seriøs profil. «Bort med julekalendere, mediekritikkspalte, leserbrev og annet fjas, og få heller inn  flere rigorøse anmeldelser av bøker om historiske og politiske forhold samt filosofiske ideer som påvirker maktforholdene mellom de konkurrerende maktgruppene i samfunnet, i går som idag,» skal han ha uttalt under et redaksjonsmøte.  Redaktør Dalberg, på sin side, vil ha en lettere profil, en som kan appellere til nye  demografiske grupper, som kvinner, kommunalt ansatte og det viktige ungdomssegmentet. Han vil blant annet satse p...