Würmstuggu

  Nesten som ingenting er hendt Ole-Petter Vaaten Cappelen Damm, 2024 Ole-Petter Vaaten er ute med ny diktsamling, og ettersom vi har omtalt begge de to siste bøkene hans, Bare de som har danset fra 2022 og Jeg håper det går bra med meg fra i fjor, mener vi det er rett og rimelig at også denne fortjener en aldri så liten anmeldelse. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  Nesten som ingenting er hendt fortsetter i samme spor som de to foregående bøkene til Vaaten. Tekstene handler om hverdagslivet til en mann som bor på et lite sted og som beskjeftiger seg med ting folk som bor på slike steder formodentlig er opptatt av, som biler, vedlikehold, naboer og slikt. I forrige diktsamling skrev Vaaten en del om det tidsriktige temaet «psykisk helse». Her handler det mer om det å bli gammel, og de fysiske plagene det medfører. Det lyriske subjektet i tekstene arbeider som lær

  Om De kaster et blikk på kalenderen, vil De kanskje oppdage at det er 10. november. «10. november,» sier De kanskje til dem selv. «Er det ikke noe spesielt med denne datoen, noe som har å gjøre med politikk, fellesskap, utjevningspolitikk, arbeiderklassen, frigjøring - ja, våger jeg si sosialisme?» De har helt rett. Idag er det nøyaktig 42 år side Leonid Brezjnev døde. Brezjnev begynte sin politiske løpebane tidlig i livet. Han var bare tenåring da han trådte inn i den marxistiske verdensbevegelsen, først i Komsomol, det russiske kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, og fra 1929 i selve partiet. Men vi skal ikke dvele ved Brezjnevs mangslungne politiske karriere. I 1964 deltok han i et kupp som fratok Nikita Khrusjtsjov posisjonen som kommunistpartiets leder og gjorde Brezjnev til partiets generalsekretær og dermed leder for hele det sovjet-russiske imperiet, som på dette tidspunktet også omfattet av en rekke lydriker i Sentral- og Øst-Europa. Han forble Sovjetunionens leder frem ti

  Etter å ha fulgt det amerikanske valget tett, fortrinnsvis gjennom NRK og Dagbladet, i flere uker, må jeg si jeg blei overraska over valgresultatet. Ja, det var nesten så jeg falt av stolen. Jeg visste jo at Trump kunne vinne, men jeg hadde i det minste venta et mye jamnere resultat. Her har et flertall latt seg lede de dessverre typisk amerikanske verdiene rasisme og misogyni, og valgt den oransje klovnen Donald Trump til Sambandsstatenes nye president. Eller «flertall» og «flertall», fru Blom. Når en seier blir så overlegen som dette, er det gjerne ugler i mosen. Det virker som noen fiksa valget for Trump. Mer vil jeg ikke spekulere her og nå, men jeg synes det var skuffende at både Kamala Harris og Joe Biden sa at de var innstilt på å gi fra seg makta på en fredelig måte i januar.  Fru Harris har jo gang på gang advart mot den eksistensielle trusselen mot det amerikanske demokratiet Donald Trump og klikken hans representerer. Trump er en fascist som har til hensikt å forby den po

  og derfor satte jeg av denne fredagskvelden tidlig i november til å lese Jon Fosses siste bok, Einkvan , hans første drama etter at han rykket opp i det litterære hierarkiet fra «verdskjent dramatikar» til «nobelprisvinnar». Stykket er ganske typisk for Fosse. Han holder seg strengt innenfor sin faste mal. Vi møter mennesker det ikke er noe spesielt ved. I dette tilfellet to «yngre menn» som møtes mens de er ute og spaserer. De er gamle kjente og så like «som råd er» utseendemessig. Og de er begge kunstmalere. Mens de to står og snakker kommer mødrene deres og ferdrene deres, begge par så like «som råd er» og forsøker å få kontakt med avkommet sitt. Det er fånyttes, for de «yngre mennene» synes ikke å ense foreldrene som legger ut om hvor lenge det er siden de har sett sønnen og hvor mye de har savnet ham. Først tenkte jeg at foreldrene skulle være en slags usynlige spøkelser som ikke er klar over at de er døde, og at det er derfor de ikke får noen respons, men mot slutten blir det k

  Lider De av hysteri, «fatigue», fibromyalgi, dialektisk materialisme eller en annen av disse lidelsene som ledsager livet i kapitalismens siste, dekadente fase? Føler De behov for noe De ikke vet hva er? Kan det De trenger, være noe så enkelt som en god dose heavy metal? Denne teksten handler om de tre første platene til det amerikanske metalbandet Warrant. Hvorfor ikke begynne med debutalbumet Dirty Rotten Filthy Stinking Rich fra 1989? Her serveres det livlige, fengende komposisjoner i den fordums populære «glam metal»-stilen. Håndverksmessig holder bandet høy kvalitet, og særlig de spenstige gitarsoloene utmerker seg, hvem det nå enn er som spiller dem. (Vedrørende dette eksisterer det en mengde rykter jeg ikke har tenkt å gå inn på her.) Vokalist Jani Lane er en høyst habil sanger, men først og fremst er det som komponist han skinner, for alt låtmateriale på denne platen holder høy kvalitet. Min personlige favoritt er «Down Boys». Det svinger også bra av den funky «32 Pennies»,

  Denne teksten handler om bokutgivelsen Skare, som ble utgitt på Flamme Forlag i 2019. Boken er en diktsamling og består av 80 sider om man ikke regner med bokens aller første og aller siste side, som egentlig bare er en forlengelse av innsiden av omslaget, og derfor har en annen tykkelse og farve enn de egentlige boksidene. 66 av bokens sider inneholder korte tekster som omhandler et par, et «jeg» og et «du», formodentlig en mann og en kvinne, som bor sammen i et hus et eller annet sted nordpå. De fleste tekstene handler imidlertid mer om naturen utenfor dette huset og hvorledes landskap og vegetasjon forandrer seg med årstidenes gang. Mot slutten vendes fokuset mot det etter hvert skrantende forholdet mellem det fordums elskende paret, og på slutten er «du» flyttet ut av huset. Tekstene er forfattet av Erlend Skjetne, som benytter seg av frie vers som ligger tett opp mot vanlig prosa. Ja, han tillater seg til og med å bruke konvensjonell tegnsetning og dessuten innlede setningene s

  Vi har mottatt et leserbrev fra noen muntre trønderkvinner. Vi gjengir brevet i uredigert form. Kjære Würmstuggu Vi er en syklubb ute på Otterøya med snakketøyet i orden og et bredt interessefelt, både når det gjelder intime, lokale og internasjonale forhold. Forleden dag ble vi sittende og diskutere postmodernismens rolle i nyere norsk litteratur. Vi skal hilse og si at det var delte meninger og høy temperatur! Vi er også svært opptatt av det forestående presidentvalget i De forente stater. Vil den sleipe fettoteren Trump klare å slå ut visepresident Harris på målstreken, eller blir det fire nye år med Det demokratiske partiet i førersetet? Og hvordan er forholdet mellom språk og virkelighet? Derfor stiller vi dere tre spørsmål:  1) Har postmodernismen utspilt sin rolle i den norske skjønnlitteraturen?  2) Hvem vinner presidentvalget i De forente stater? 3) Hva virkeligheten egentlig er, kan være vanskelig å sette fingeren på. Enkelte vil hevde at det eksisterendes eksistens er avhe