Gå til hovedinnhold

Noen bøker om amerikansk utenrikspolitikk og tegneserier


Jacob Heilbrunn: They knew they were right - The Rise of the Neocons (2009)
Interessant og informativ bok om neokonservatismens fremvekst i amerikansk politikk, fra dens røtter i det venstreorienterte jødiske tidsskriftet Commentary, via ørkenvandringen i det demokratiske partiet på 1960- og 70-tallet til dens plass ved maktens bord i Reagan-administrasjonen og dens foreløbige - og forhåpentligvis endelige - maktpolitiske høydepunkt under George Bush Jr.s presidentperiode. De neokonservative har aldri vært noen massebevegelse, det har snarere vært et eliteprosjekt bestående av en gruppe intellektuelle med en særlig interesse for utenrikspolitikk og klassisk filosofi. Heilbrunn skriver inngående om neokonservatismens grunnleggere Irving Kristol og Norman Podhoretz og deres politiske utvikling på veien fra den marxistiske venstresiden til den politiske høyresiden i det republikanske partiet. Det blir også viet plass til filosofen Leo Strauss' innflytelse på den neokonservative ideologien og leseren blir også kjent med nyere politikere og ideologer, som Paul Wolfowitz, Richard Perle og William Kristol. Boken er vel verdt å lese for alle som interesserer seg for amerikansk politikk.



Gerard Jones: Men of Tomorrow - Geeks, Gangsters and the Birth of the Comic Book (2004)
Gerard Jones er nok fortsatt mest kjent som tegneserieforfatter, særlig av superheltserier for Marvel og DC. De siste årene har han imidlertid konsentrert seg om sakprosa og har flere bokutgivelser om amerikansk populærkultur bak seg. I Men of Tomorrow tar han for seg den amerikanske tegneseriebransjen i 1930- og 40-årene, perioden som gjerne kalles superheltserienes gullalder. Mye er blitt skrevet om serieskapernes rolle i den kreative eksplosjonen som fant sted i New Yorks tegnestudioer og serieforlag rundt annen verdenskrig, og heller ikke her skorter det på artige (og en del ikke fullt så artige) anekdoter om folk som Jerry Siegel, Joe Shuster , Jack Kirby, Bob Kane og Bill Finger, i tillegg til mer utførlige vurderinger av deres betydning for utviklingen av det særegne formspråket som kjennetegner amerikanske spenningsserier. En av de tingene som gjør denne boken så interessant, er at Jones ikke bare konsentrerer seg om det kreative aspektet, men også beskriver bransjen fra et forretningsmessig perspektiv. Spesielt oppstarten av DC Comics og Timely Comics (senere kjent som Marvel) vitner om en forlagsbransje der halvpornografi, kreativ bokføring og organisert kriminalitet gikk opp i en høyere enhet og la grunnlaget for en forretningsmodell og et kompleks av estetiske og litterære verdier som fortsatt preger dagens tegneseriebransje i USA. Abefales på det varmeste.



James Mann: The Rebellion of Ronald Reagan - A History of the End of the Cold War (2009)
Ronald Reagan var en mann av de store paradokser. Gjennom hele 1970-tallet var han motstander av avspenningspolitikken som ble initiert av Nixon og Kissinger med utgangspunkt i den realistiske utenrikspolitiske doktrinen, men klarte likevel å oppnå reell avspenning. Han var antikommunist på sin hals, men klarte likevel, som den første amerikanske president, å få et tilnærmet vennskapelig forhold til en sovjetleder. Og han var atomvåpenmotstander, men likevel en "hauk" som bygget opp USAs nukleære arsenal mer enn noen annen etterkrigspresident, og likevel klarte å avverge faren for atomkrig mellom supermaktene. Journalisten James Manns bok om Reagans betydning for avslutningen av den kalde krigen er ikke noe banebrytende verk, med nye oppsiktsvekkende opplysninger om mannen som var villig til å risikere atomkrig (eller i hvert fall gi inntrykk av det) for å sikre amerikansk hegemoni (og dermed best mulig vilkår for fred og frihet) i verden, men absolutt enn lesverdig og interessant bok.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib