Gå til hovedinnhold

Tre romanar frå vest

Tom Rob Smith: Child 44 (2008)
Ein framifrå kriminalroman der handlinga er lagt til Moskva i 1950-åra. Ein seriemordar herjar i eit land der styresmaktene hevdar at kriminalitet ikkje eksisterer. MGB-agent Leo Demidov etterforskar saka og finn spor som går attende til hungersnauden i 1930-åra. Romanen er godt skrive og spanande frå byrjing til slutt. Smith får også fram det politiske og ideologiske klimaet som herska i Sovjetunionen på denne tida på ein fin måte, og han beskriv med truverde korleis politiske føringar frå leiinga vanskeleggjer etterforskninga. Child 44 er ein glimrande thriller som kombinerer spaning og god historieforteljing med historisk og politisk innsikt.



Kurt Vonnegut: Slaughterhouse-Five (1969)
Vonneguts meisterlege roman om bombinga av Dresden under den andre verdskrigen er ein av dei verkelege klassikarane innan den amerikanske etterkrigslitteraturen. Boka handlar om Billy Pilgrim, ein mann som er "unstuck in time" etter å ha blitt bortførd av utanomjordiske skapningar som har ein statisk, ikkje kronologisk oppleving av tida. Dette science fiction-elementet fungerar fyrst og framst som eit litterært verkemedel som tillet at handlinga hoppar fram og attende i tid gjennom heile boka, samstundes som det legg til rette for dei mange spekulasjonane kring tid, fri vilje og det meiningslause ved krigen. Dette er utan tvil Kurt Vonneguts beste roman.

Austin Grossman: Soon I Will Be Invincible (2007)
Med unnatak av romanar basert på populære teikneserier og filmar er superheltfiksjon i det store og heile ein sjanger som hovudsakeleg vert forbunde med teikneseriane og, i tiltakande grad, film. Denne boka er eit heiderleg forsøk på å tilpasse sjangeren til rein prosa. Og det må seiast å vere rimeleg vellukka. Historia, som handlar om ei gruppe superheltar som kjempar mot ein superskurk av typen "gal vitskapsmann", fungerer godt, og motiv og tropar me kjenner frå teikneseriane inkorporerast på ein overbevisande måte i romanformatet. Men boka er på inga måte banebrytande, og det skortar noko på originalitet. Ein sit igjen med intrykket av at Grossmann har valt å skrive ein superheltroman berre for å sjå om det let seg gjere, ikkje fordi han har noko særskilt på hjartet eller ynskjer å tilføre sjangeren noko nytt. Dette kunne ha vore ein over middels god Avengers- eller Justice League-historie, men ikkje noko meir. Det er solid handverk med gode personteikningar, god spaningsoppbygging og ein velfungerande indre logikk, men ein sit igjen med inntrykk av at forfattaren kunne ha gjort meir ut av dette.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib