Gå til hovedinnhold

Tre romanar frå vest

Tom Rob Smith: Child 44 (2008)
Ein framifrå kriminalroman der handlinga er lagt til Moskva i 1950-åra. Ein seriemordar herjar i eit land der styresmaktene hevdar at kriminalitet ikkje eksisterer. MGB-agent Leo Demidov etterforskar saka og finn spor som går attende til hungersnauden i 1930-åra. Romanen er godt skrive og spanande frå byrjing til slutt. Smith får også fram det politiske og ideologiske klimaet som herska i Sovjetunionen på denne tida på ein fin måte, og han beskriv med truverde korleis politiske føringar frå leiinga vanskeleggjer etterforskninga. Child 44 er ein glimrande thriller som kombinerer spaning og god historieforteljing med historisk og politisk innsikt.



Kurt Vonnegut: Slaughterhouse-Five (1969)
Vonneguts meisterlege roman om bombinga av Dresden under den andre verdskrigen er ein av dei verkelege klassikarane innan den amerikanske etterkrigslitteraturen. Boka handlar om Billy Pilgrim, ein mann som er "unstuck in time" etter å ha blitt bortførd av utanomjordiske skapningar som har ein statisk, ikkje kronologisk oppleving av tida. Dette science fiction-elementet fungerar fyrst og framst som eit litterært verkemedel som tillet at handlinga hoppar fram og attende i tid gjennom heile boka, samstundes som det legg til rette for dei mange spekulasjonane kring tid, fri vilje og det meiningslause ved krigen. Dette er utan tvil Kurt Vonneguts beste roman.

Austin Grossman: Soon I Will Be Invincible (2007)
Med unnatak av romanar basert på populære teikneserier og filmar er superheltfiksjon i det store og heile ein sjanger som hovudsakeleg vert forbunde med teikneseriane og, i tiltakande grad, film. Denne boka er eit heiderleg forsøk på å tilpasse sjangeren til rein prosa. Og det må seiast å vere rimeleg vellukka. Historia, som handlar om ei gruppe superheltar som kjempar mot ein superskurk av typen "gal vitskapsmann", fungerer godt, og motiv og tropar me kjenner frå teikneseriane inkorporerast på ein overbevisande måte i romanformatet. Men boka er på inga måte banebrytande, og det skortar noko på originalitet. Ein sit igjen med intrykket av at Grossmann har valt å skrive ein superheltroman berre for å sjå om det let seg gjere, ikkje fordi han har noko særskilt på hjartet eller ynskjer å tilføre sjangeren noko nytt. Dette kunne ha vore ein over middels god Avengers- eller Justice League-historie, men ikkje noko meir. Det er solid handverk med gode personteikningar, god spaningsoppbygging og ein velfungerande indre logikk, men ein sit igjen med inntrykk av at forfattaren kunne ha gjort meir ut av dette.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et