Gå til hovedinnhold

Tre romanar frå vest

Tom Rob Smith: Child 44 (2008)
Ein framifrå kriminalroman der handlinga er lagt til Moskva i 1950-åra. Ein seriemordar herjar i eit land der styresmaktene hevdar at kriminalitet ikkje eksisterer. MGB-agent Leo Demidov etterforskar saka og finn spor som går attende til hungersnauden i 1930-åra. Romanen er godt skrive og spanande frå byrjing til slutt. Smith får også fram det politiske og ideologiske klimaet som herska i Sovjetunionen på denne tida på ein fin måte, og han beskriv med truverde korleis politiske føringar frå leiinga vanskeleggjer etterforskninga. Child 44 er ein glimrande thriller som kombinerer spaning og god historieforteljing med historisk og politisk innsikt.



Kurt Vonnegut: Slaughterhouse-Five (1969)
Vonneguts meisterlege roman om bombinga av Dresden under den andre verdskrigen er ein av dei verkelege klassikarane innan den amerikanske etterkrigslitteraturen. Boka handlar om Billy Pilgrim, ein mann som er "unstuck in time" etter å ha blitt bortførd av utanomjordiske skapningar som har ein statisk, ikkje kronologisk oppleving av tida. Dette science fiction-elementet fungerar fyrst og framst som eit litterært verkemedel som tillet at handlinga hoppar fram og attende i tid gjennom heile boka, samstundes som det legg til rette for dei mange spekulasjonane kring tid, fri vilje og det meiningslause ved krigen. Dette er utan tvil Kurt Vonneguts beste roman.

Austin Grossman: Soon I Will Be Invincible (2007)
Med unnatak av romanar basert på populære teikneserier og filmar er superheltfiksjon i det store og heile ein sjanger som hovudsakeleg vert forbunde med teikneseriane og, i tiltakande grad, film. Denne boka er eit heiderleg forsøk på å tilpasse sjangeren til rein prosa. Og det må seiast å vere rimeleg vellukka. Historia, som handlar om ei gruppe superheltar som kjempar mot ein superskurk av typen "gal vitskapsmann", fungerer godt, og motiv og tropar me kjenner frå teikneseriane inkorporerast på ein overbevisande måte i romanformatet. Men boka er på inga måte banebrytande, og det skortar noko på originalitet. Ein sit igjen med intrykket av at Grossmann har valt å skrive ein superheltroman berre for å sjå om det let seg gjere, ikkje fordi han har noko særskilt på hjartet eller ynskjer å tilføre sjangeren noko nytt. Dette kunne ha vore ein over middels god Avengers- eller Justice League-historie, men ikkje noko meir. Det er solid handverk med gode personteikningar, god spaningsoppbygging og ein velfungerande indre logikk, men ein sit igjen med inntrykk av at forfattaren kunne ha gjort meir ut av dette.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H