Mao's Great Famine

Frank Dikötter

Mao's Great Famine: The History of China's Most Devastating Catastrophe, 1958–62

Bloomsbury, 2010

Menneskeskapte sultkatastrofer var gjennom hele det 20. århundret et av kommunismens fremste varemerker. Motivert av ønsket om å omforme samfunnet etter marxist-leninistiske linjer igangsatte  de kommunistiske regimene politiske tiltak som gang etter gang resulterte i hugersnød. Vi så sette i Sovjetunionen i 1921 og 1932-1933 (det såkalte Holodomor), vi så det i Kambodsja på 1970-tallet, i Etiopia på 1980-tallet og i Nord-Korea på 1990-tallet.

Men den politisk initierte hungersnøden som kostet klart flest menneskeliv, var den som fulgte av "Det store spranget" i Kina i 1958-62. Etter modell fra Stalins kollektiviserings-og industrialiseringsprosjekt i forbindelse med den første femårsplanen, ønsket Mao og det kinesiske kommunistpartiet å omforme det agrare Kina til en moderne sosialistisk industrinasjon på rekordtid. Dette innebar kollektivisering av landbruket (og innføring av en rekke eksperimentelle jordbruksmetoder for å effektivisere produksjonen) og en storstilt satsning på industrialisering, spesielt stålproduksjon (blant annet ved hjelp av såkalte bakgårdssmelteovner). Resultatet ble en katastrofe med enorme menneskelige omkostninger. Minimum 45 millioner mennesker døde av sult eller av statsinitiert vold i løpet av disse årene.

Den Hong Kong-baserte historikeren Frank Dikötter har skrevet en rystende bok om et vanvittig kapittel i vår nære historie. Han beskriver hvordan en totalitær og virkelighetsfjern ideologi kan få et regime til å fjerne næringsgrunnlaget til befolkningen og hvordan den samme ideologien kan legge til rette for politiske mekanismer som vanskeliggjør muligheten til å gripe inn når det begynner å gå opp for lederne hva det er som faktisk skjer. For selv om hungersnøden i første rekke rammet bøndene og regimet forsøkte å skjerme bybefolkningen, var nok Mao i mindre grad enn Stalin opptatt av straffe bøndene ved å sulte dem i hjel, som tilfellet hadde vært i Sovjet 1932-33. Med utgangspunkt i hittil ukjent kildemateriale har Dikötter oppgradert dødstallene ganske betraktelig i forhold til tidligere historiske studier, og han gir et levende bilde av forholdene i landet.

Boken kan trygt anbefales.