Begge navneendringene er blitt drevet frem av krefter forblindet av en tankegang som mildt sagt har et avslappet forhold til virkelighetens verden. Med utgangspunkt i et ønske om å kristne staten har sterke krefter i Kristelig Folkeparti ønsket å beholde statskirkeordningen, på samme måte som Arbeiderpartiet har ønsket det samme, men da utfra et ønske om å statliggjøre kirken. Å legge en K til RLE er like tom symbolikk som navneendringen fra KRL til RLE, som ble drevet frem av bl. a "livssynsorganisasjonen" Human-Etisk Forbund.
Både statskirke-KrF'ere og antikirkelige ateister ser seg blinde på formaliteter og tror disse formalitetene kan brukes som brekkstang for å for å tvinge sitt sneversyn på befolkningen. Selvsagt har man måttet sløse bort en betydelig mengde juridiske, økonomiske og byråkratiske midler i denne kampen, midler som kunne vært brukt på en langt mer produktiv måte.
KrF har også tvunget igjennom at det nye KRLE-faget skal inneholde 55 % kristendom. Hvordan de skal sikre at denne prosentandelen overholdes, er ennå uvisst - noen har foreslått at læreren bruker stoppeklokke - men jeg antar at vi kan vente oss nok en revisjon av læreplanen. Disse 55 % har avstedkommet sterke reaksjoner fra ateistforeningene og den politiske venstresiden. Det hevdes at en økning av kristendomsandelen i undervisningen innebærer et brudd med skolens religionsnøytralitet og en politisk sanksjonert begrensning av trosfriheten. Disse har åpenbart ikke fått med seg at religionsfaget er et konfesjonsløst kunnskapsfag og ikke en del av Kirkens trosopplæring (noe som ville vært svært uheldig for kirken i og med at RLE-lærere nok ikke er mer religiøse enn folk flest).
Videre, og mer foruroligende, vitner disse reaksjonene om en kunnskapsvegring som er symptomatisk for venstresiden. Det at Europa har vært sterkt preget av kristendommen i brorparten av de siste to millennier, og at de fleste religiøst aktive nordmenn utøver sin religion i ymse kristne menigheter, er visst irrelevant. Det passer nemlig ikke inn i fortellingen om moderniteten.
Selv om de fleste på venstresiden (selv Sosialistisk Venstrepartis leder) har brutt med Karl Marx' mest skjematiske idéer om historiens gang, er det fortsatt vanlig å anta at historien uvegerlig beveger seg mot et endepunkt der menneskeheten endelig skal få utfolde seg i absolutt frihet, harmoni og felleskap. "Vi lever tross alt i (sett inn årstallet)" er et gyldig argument i henhold til denne tankegangen.
Startpunktet for dette tenkesettet er opplysningstiden, den første perioden i Europeisk historie da kristendommen møtte seriøs motstand. Siden mye av opplysningstidens tankegods stod i konflikt med kristendommen (i hvert fall slik den ble forstått på den tiden), og siden mye av dette tankegodset har vært toneangivende for det moderne Europa, med alt hva det har innebåret av politisk og videnskapelig fremskritt, er en logisk konsekvens at kristendommen er en middelaldersk rest som det er best at vi kvitter oss med. Kristendom er ikke bare uvesentlig, det er direkte skadelig, og skadelig kunnskap bør helst forties. Her er vi inne på en tankegang som ikke er ulik den kristne kreasjonister står for med hensyn til naturfagsundervisning.
Få går så langt som til å si at religionskunnskap skal helt ut av skolen, slik som i det langt mer sekulære og samtidig mye mer religiøse USA, men jeg registrerer at det har oppstått et folkelig engasjement for at kristendommen ikke skal "favoriseres" og dermed tilsdeles like stor plass som de andre religionene. Dette faller på sin egen urimelighet i og med at at kristendommen har hatt en adskillig større betydning for det norske samfunn enn de andre religionene. Og dette er selvfølgelig helt uavhengig av selve religionens sannheltsgehalt. Og her kommer noe av religionsfagets raison d'aitre inn i bildet. Det undervises ikke i historiske kjennsgjerninger, men i hva folk faktisk holder for sant. Alle religioner har et positivt meningsinnhold - folk samles om meningsinnhold, om trossetninger de mener gir et sant bilde av virkeligheten og som gir mening og retning i tilværelsen.
Slik læreplanen ser ut idag, er det viet en stor andel til såkalt livssynshumanisme. Dette er det "livssynet" som hevdes av Human-Etisk forbund. Det er imidlertid vanskelig å få øye på hva dette livssynet går ut på. Først og fremst synes det å gå ut på fravær av tro på en gud - altså det som i alminnelig språkbruk kalles ateisme. Samtidig har de valgt å la begrepet "humanisme" inngå som en del av navnet på sitt livssyn, noe de så langt jeg har forstått skal indikere en tro på mennesket iboende mulighet for godhet (selvfølgelig i en ikke-metafysisk forstand - man er jo materialist, må vite), gitt en bestemt form for frihet, men samtidig potensiale for ondskap (også ikke-metafysisk). Med andre ord: "Gud finnes ikke, og mennesker er flotte og fine, men de må passe seg så de ikke blir slemme". (I tillegg kommer en rekke ritualer man har kopiert fra luthersk kristendom, men siden disse ikke blir tillagt betydning i seg selv, må de regnes som staffasje.) I mine øyne lyder dette meget hult og må i liten grad kunne sies å utgjøre et livssyn. Derfor blir det også vanskelig å tildele denne delen av religionsfaget sin tilmålte prosentandel. Her har ateistforeningen en jobb å gjøre
Jeg skal ikke her ta stilling til hvor stor prosent av religionsfaget kristendommen skal utgjøre, 55 % høres bare dumt ut, og det kan godt tenkes at det blir for mye, men det er klart at kristendommen står i en særstilling i Norge. Dette har både med historien og dagens norske samfunn å gjøre, i tillegg til den språklige og kulturelle virkelighet som omgir oss alle. Den forrige navneendringen på faget var unødvendig, og nok en navneendring blir bare enda dummere. KrF har tydeligvis ikke tenkt særlig nøye igjennom dette, og jeg mistenker at det er de minst reflekterte elementene i KrF som har kommet frem til disse bestemmelsene.
Kommentarer
Legg inn en kommentar