Gå til hovedinnhold

Jim Starlin

Jim Starlins kosmiske Marvel-serier fra 70-årene, først og fremst Captain Marvel og Warlock, representerte et friskt pust, både for Marvel, som på mange måter gikk på kreativ tomgang etter at Jack Kirby hadde forlatt forlaget i 1970, og for superheltgenren i sin alminnelighet. Starlin kombinerte popfreudianisme, psykedelia og kosmisk metafysikk med et visuelt rammeverk bygget på Steve Ditko og Jack Kirbys ikonografi og Jim Sterankos innovative fortellerteknikker, og ga det hele et personlig uttrykk preget av hans erfaringer som Vietnam-veteran og bruker av bevissthetsutvidende droger.



Han tilførte gamle superhelter nye karaktertrekk, nye krefter og ny konseptuell utforming. Den militaristiske Captain Marvel fikk "kosmisk bevissthet", hvilket blant annet innebar at han gikk fra å være "kriger" til å bli "beskytter", hvilket i tråd med tidsånden også innebar at han gikk opp en divisjon som superhelt med hensyn til superkrefter (hva er vel superheltgenren i sin essens om ikke en diskurs om makt i fysisk forstand?). 
 

Warlock gikk fra å være en Jesus-lignede figur til å bli en slags gnostisk-inspirert guddom i kamp mot sitt eget onde selv, Magus - gud og overhode for The Universal Church of Truth, en tidlig tilsynekomst av et tilbakevendende tema i Starlins serier: Den katolske kirke som kosmisk imperium og destruktiv kraft. 
 
Starlin introduserte også en rekke nye figurer og konsepter, i første rekke i de øvre lag av Marveluniversets makthierarki, hvorav de mest kjente er titanene Thanos, personifiseringen av Sigmund Freuds begrep om dødsdriften og hans motstykke Eros, livsdriften, begge to sterkt inspirert av Jack Kirbys New Gods.
 
 
På mange måter kan Starlins kosmiske Marvel-serier leses som et lengre verk. Thanos er den sentrale antagonisten, både i Captain Marvel og Warlock; i tillegg kommer en crossover som gikk i Avengers Annual nr. 7 og Marvel Two In One nr. 2. 

På 1980-tallet startet Starlin sin egen serie Dreadstar, som i og for seg tok opp mange av de samme temaene, og som på mange måter er en mer tilfredsstillende leseropplevelse, bedre og mer helhetlig strukturert og minst like godt tegnet, men med en mer sober sci-fi-tilnærming. På slutten av 1980-tallet vendte imidlertid Starlin tilbake til Marveluniversets kosmiske hjørne, først med Silver Surfer, deretter diverse miniserier med Thanos i hovedrollen, men disse kan ikke måle seg med 70-tallsseriene.

Av senere serieskapere er det kanskje i særlig grad Grant Morrison som har tatt opp i seg Starlins idiosynkratiske tilnærming til superheltgenren. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika