Jim Starlins kosmiske Marvel-serier fra 70-årene, først og fremst Captain Marvel og Warlock, representerte et friskt pust, både for Marvel, som på mange måter gikk på kreativ tomgang etter at Jack Kirby hadde forlatt forlaget i 1970, og for superheltgenren i sin alminnelighet. Starlin kombinerte popfreudianisme, psykedelia og kosmisk metafysikk med et visuelt rammeverk bygget på Steve Ditko og Jack Kirbys ikonografi og Jim Sterankos innovative fortellerteknikker, og ga det hele et personlig uttrykk preget av hans erfaringer som Vietnam-veteran og bruker av bevissthetsutvidende droger.
Warlock gikk fra å være en Jesus-lignede figur til å bli en slags gnostisk-inspirert guddom i kamp mot sitt eget onde selv, Magus - gud og overhode for The Universal Church of Truth, en tidlig tilsynekomst av et tilbakevendende tema i Starlins serier: Den katolske kirke som kosmisk imperium og destruktiv kraft.
På 1980-tallet startet Starlin sin egen serie Dreadstar, som i og for seg tok opp mange av de samme temaene, og som på mange måter er en mer tilfredsstillende leseropplevelse, bedre og mer helhetlig strukturert og minst like godt tegnet, men med en mer sober sci-fi-tilnærming. På slutten av 1980-tallet vendte imidlertid Starlin tilbake til Marveluniversets kosmiske hjørne, først med Silver Surfer, deretter diverse miniserier med Thanos i hovedrollen, men disse kan ikke måle seg med 70-tallsseriene.
Av senere serieskapere er det kanskje i særlig grad Grant Morrison som har tatt opp i seg Starlins idiosynkratiske tilnærming til superheltgenren.
Han tilførte gamle superhelter nye karaktertrekk, nye krefter og ny konseptuell utforming. Den militaristiske Captain Marvel fikk "kosmisk bevissthet", hvilket blant annet innebar at han gikk fra å være "kriger" til å bli "beskytter", hvilket i tråd med tidsånden også innebar at han gikk opp en divisjon som superhelt med hensyn til superkrefter (hva er vel superheltgenren i sin essens om ikke en diskurs om makt i fysisk forstand?).
Warlock gikk fra å være en Jesus-lignede figur til å bli en slags gnostisk-inspirert guddom i kamp mot sitt eget onde selv, Magus - gud og overhode for The Universal Church of Truth, en tidlig tilsynekomst av et tilbakevendende tema i Starlins serier: Den katolske kirke som kosmisk imperium og destruktiv kraft.
Starlin introduserte også en rekke nye figurer og konsepter, i første rekke i de øvre lag av Marveluniversets makthierarki, hvorav de mest kjente er titanene Thanos, personifiseringen av Sigmund Freuds begrep om dødsdriften og hans motstykke Eros, livsdriften, begge to sterkt inspirert av Jack Kirbys New Gods.
På mange måter kan Starlins kosmiske Marvel-serier leses som et lengre verk. Thanos er den sentrale antagonisten, både i Captain Marvel og Warlock; i tillegg kommer en crossover som gikk i Avengers Annual nr. 7 og Marvel Two In One nr. 2.
På 1980-tallet startet Starlin sin egen serie Dreadstar, som i og for seg tok opp mange av de samme temaene, og som på mange måter er en mer tilfredsstillende leseropplevelse, bedre og mer helhetlig strukturert og minst like godt tegnet, men med en mer sober sci-fi-tilnærming. På slutten av 1980-tallet vendte imidlertid Starlin tilbake til Marveluniversets kosmiske hjørne, først med Silver Surfer, deretter diverse miniserier med Thanos i hovedrollen, men disse kan ikke måle seg med 70-tallsseriene.
Av senere serieskapere er det kanskje i særlig grad Grant Morrison som har tatt opp i seg Starlins idiosynkratiske tilnærming til superheltgenren.
Kommentarer
Legg inn en kommentar