Gå til hovedinnhold

Jim Starlin

Jim Starlins kosmiske Marvel-serier fra 70-årene, først og fremst Captain Marvel og Warlock, representerte et friskt pust, både for Marvel, som på mange måter gikk på kreativ tomgang etter at Jack Kirby hadde forlatt forlaget i 1970, og for superheltgenren i sin alminnelighet. Starlin kombinerte popfreudianisme, psykedelia og kosmisk metafysikk med et visuelt rammeverk bygget på Steve Ditko og Jack Kirbys ikonografi og Jim Sterankos innovative fortellerteknikker, og ga det hele et personlig uttrykk preget av hans erfaringer som Vietnam-veteran og bruker av bevissthetsutvidende droger.



Han tilførte gamle superhelter nye karaktertrekk, nye krefter og ny konseptuell utforming. Den militaristiske Captain Marvel fikk "kosmisk bevissthet", hvilket blant annet innebar at han gikk fra å være "kriger" til å bli "beskytter", hvilket i tråd med tidsånden også innebar at han gikk opp en divisjon som superhelt med hensyn til superkrefter (hva er vel superheltgenren i sin essens om ikke en diskurs om makt i fysisk forstand?). 
 

Warlock gikk fra å være en Jesus-lignede figur til å bli en slags gnostisk-inspirert guddom i kamp mot sitt eget onde selv, Magus - gud og overhode for The Universal Church of Truth, en tidlig tilsynekomst av et tilbakevendende tema i Starlins serier: Den katolske kirke som kosmisk imperium og destruktiv kraft. 
 
Starlin introduserte også en rekke nye figurer og konsepter, i første rekke i de øvre lag av Marveluniversets makthierarki, hvorav de mest kjente er titanene Thanos, personifiseringen av Sigmund Freuds begrep om dødsdriften og hans motstykke Eros, livsdriften, begge to sterkt inspirert av Jack Kirbys New Gods.
 
 
På mange måter kan Starlins kosmiske Marvel-serier leses som et lengre verk. Thanos er den sentrale antagonisten, både i Captain Marvel og Warlock; i tillegg kommer en crossover som gikk i Avengers Annual nr. 7 og Marvel Two In One nr. 2. 

På 1980-tallet startet Starlin sin egen serie Dreadstar, som i og for seg tok opp mange av de samme temaene, og som på mange måter er en mer tilfredsstillende leseropplevelse, bedre og mer helhetlig strukturert og minst like godt tegnet, men med en mer sober sci-fi-tilnærming. På slutten av 1980-tallet vendte imidlertid Starlin tilbake til Marveluniversets kosmiske hjørne, først med Silver Surfer, deretter diverse miniserier med Thanos i hovedrollen, men disse kan ikke måle seg med 70-tallsseriene.

Av senere serieskapere er det kanskje i særlig grad Grant Morrison som har tatt opp i seg Starlins idiosynkratiske tilnærming til superheltgenren. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H