Nokre gode superheltteikneseriar

David Hine og Shaky Kane:
Bulletproof Coffin (2010-11)

Bulletproof Coffin: Disinterred (2012)

Dette må vere nokre av dei beste teikneseriane som har kome ut dei seinaste åra. Handlinga dreier seg om nokre fiktive teikneseriar frå femtitalet som hovudpersonen kjem over medan han tømmer eit dødsbu. Dette viser seg å få ein særs merkeleg innverknad på livet hans. Det spesielle med desse fiktive teikneseriane er at dei er skrive og teikna av David Hine og Shaky Kane, dei same serieskaparane som står bak sjølve Bulletproof Coffin. Dette er ein postmoderne superheltserie full av intertekstuelle referansar og ein god dose metafiksjon, og handlinga går heile tida ut og inn av fleire ulike røyndomsplan. Seriane er smart skrive og godt teikna og burde appellere til alle som likar kvalitetsteikneseriar, men det er nok ein fordel å ha ein viss kjennskap til eldre amerikanske teikneseriar.

Rick Veitch:

The One - The Last Word In Superheroics (1985-86)
Bratpack (1990)
The Maximortal (1992-93)

Rick Veitch er ein av dei mest allsidige serieskaparene som jobbar i dag. Han har arbeidd innanfor dei fleste sjangrar, men er kanhende mest kjend for sine horror-, sci-fi- og superheltseriar, som vanlegvis har ein god dose svart humor i botn. The One, Bratpack og The Maximortal er serier der han freistar å dekonstruere superheltsjangeren, litt på same måte som Alan Moore gjorde med t. d. Watchmen og Miracleman. Samstundes nyttar han sjangeren til å kommentere populærkulturelle fenomen og politiske tendensar. The One vart utgjeve på midten av 1980-tallet og handlar om statskontrollerte superheltar i ein kaldkrigskontekst, iblanda litt nyandeleg psykedelia. Serien bèr preg av det spente tilhøvet mellom dei to supermaktene i denne perioden. Bratpack er ein beksvart satire som tek for seg og problematiserer kid sidekick-fenomenet innan superheltsjangeren og inneheld eit blikk på baksida av valdsromantikken som pregar desse teikneseriane. The Maximortal er ein fiksjonalisert satirisk framstilling av liva til Jerry Siegel og Joe Shuster, skaparane av Superman og korleis dei blei rævkjørt av DC Comics. Serien fortel også kva Manhattan-prosjektet eigentleg gjekk ut på.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen