Den etterlyste reformasjonen

Det hevdes ofte fra islamkritisk hold at problemet med islam er at religionen aldri har gjennomgått en reformasjon. Dette vitner om mangelfull forståelse av den kristne reformasjonen. Den handlet aldri om å modernisere og liberalisere kristendommen. Det handlet snarere om det motsatte. 

Blant de kristne reformatorene hersket det en oppfatning om at Romerkirken hadde tatt til seg for mye ikkekristelig tankegods. Den hadde tatt opp i seg førkristelige forestillinger fra antikk filosofi, særlig gjennom den skolastiske tradisjonen, og den hadde latt seg påvirke av den politiske utviklingen i Europa i senantikken og middelalderen og konsekrert dette tankegodset ved sakte, men sikkert å innlemme det i Kirkens lære. Ifølge reformatorene hadde Kirken rett og slett blitt for moderne og gitt avkall på den sanne kristne lære. Derfor var det viktig å reformere Kirken for å bringe den tilbake til den opprinnelige kristendommen slik den ble preket og praktisert i sin tidlige historie. 

Det var dette ønsket om fornyelse basert på gamle sannheter som drev reformatorene Luther, Huus, Calvin, Zwingli og andre. Resultatet var en alvorstung, streng og nidkjær kristendom som slett ikke var noe liberalt alternativ til Den katolske kirke. Faktisk var reformasjonen en av de direkte årsakene til religionskrigene som herjet i Europa på 15- og 1600-tallet. Videre ser vi at det idag er de reformerte kirkene som teologisk står lengst fra katolisismen, som står for den strengeste, mest livsfiendtlige og fundamentalistiske kristendommen.

Innenfor islam har vi mange ganger sett bevegelser som har forsøkt å bringe islam tilbake til sine angivelige røtter. Politisk islam, eller islamisme, er bare den nyeste varianten, og denne representerer på mange måter et brudd med det historiske islam. Islamismens representanter og ser med den samme skepsis på det de oppfatter som religionens degenerering gjennom synkretisme og de mange kompromisser med sekulære krefter som inngår i den historiske utviklingen, som de kristne reformatorene så på utviklingen i Den katolske kirke. Derfor insisterer de på religionens primat ikke bare på den kulturelle, men også på den politiske og juridiske arena. 

Det er lett å se parallelene mellom Calvins klerikale diktatur i Geneve 1541-49, anabaptistenes skrekkvelde i Münster 1534-35 og dagens islamistiske republikk i Iran. Alle tre er politiske manifestasjoner av reformasjoner innen sine respektive religioner. Nå har riktignok ikke alle religiøse reformbevegelser, hverken kristne eller islamske, politiske ambisjoner, men det kan være verdt å huske på at reformasjon ikke er ensbetydende med liberalitet og at det heller ikke alltid er kompatibelt med sekularisme.