Gå til hovedinnhold

Den etterlyste reformasjonen


Det hevdes ofte fra islamkritisk hold at problemet med islam er at religionen aldri har gjennomgått en reformasjon. Dette vitner om mangelfull forståelse av den kristne reformasjonen. Den handlet aldri om å modernisere og liberalisere kristendommen. Det handlet snarere om det motsatte. 

Blant de kristne reformatorene hersket det en oppfatning om at Romerkirken hadde tatt til seg for mye ikkekristelig tankegods. Den hadde tatt opp i seg førkristelige forestillinger fra antikk filosofi, særlig gjennom den skolastiske tradisjonen, og den hadde latt seg påvirke av den politiske utviklingen i Europa i senantikken og middelalderen og konsekrert dette tankegodset ved sakte, men sikkert å innlemme det i Kirkens lære. Ifølge reformatorene hadde Kirken rett og slett blitt for moderne og gitt avkall på den sanne kristne lære. Derfor var det viktig å reformere Kirken for å bringe den tilbake til den opprinnelige kristendommen slik den ble preket og praktisert i sin tidlige historie. 

Det var dette ønsket om fornyelse basert på gamle sannheter som drev reformatorene Luther, Huus, Calvin, Zwingli og andre. Resultatet var en alvorstung, streng og nidkjær kristendom som slett ikke var noe liberalt alternativ til Den katolske kirke. Faktisk var reformasjonen en av de direkte årsakene til religionskrigene som herjet i Europa på 15- og 1600-tallet. Videre ser vi at det idag er de reformerte kirkene som teologisk står lengst fra katolisismen, som står for den strengeste, mest livsfiendtlige og fundamentalistiske kristendommen.

Innenfor islam har vi mange ganger sett bevegelser som har forsøkt å bringe islam tilbake til sine angivelige røtter. Politisk islam, eller islamisme, er bare den nyeste varianten, og denne representerer på mange måter et brudd med det historiske islam. Islamismens representanter og ser med den samme skepsis på det de oppfatter som religionens degenerering gjennom synkretisme og de mange kompromisser med sekulære krefter som inngår i den historiske utviklingen, som de kristne reformatorene så på utviklingen i Den katolske kirke. Derfor insisterer de på religionens primat ikke bare på den kulturelle, men også på den politiske og juridiske arena. 

Det er lett å se parallelene mellom Calvins klerikale diktatur i Geneve 1541-49, anabaptistenes skrekkvelde i Münster 1534-35 og dagens islamistiske republikk i Iran. Alle tre er politiske manifestasjoner av reformasjoner innen sine respektive religioner. Nå har riktignok ikke alle religiøse reformbevegelser, hverken kristne eller islamske, politiske ambisjoner, men det kan være verdt å huske på at reformasjon ikke er ensbetydende med liberalitet og at det heller ikke alltid er kompatibelt med sekularisme.

Kommentarer

  1. Veldig interessant. Du har godt poeng, spesielt når du skriver ''Den handlet aldri om å modernisere og liberalisere kristendommen. Det handlet snarere om det motsatte.''

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika