Würmstuggu

  Jan Jakob Tønseth Andre morgener Cappelen Damm, 2019 Nå har jeg lest Jan Jakob Tønseths siste diktsamling «Andre morgener». Og med «siste» mener jeg siste i absolutt forstand - Tønseth rakk å dø før boken ble utgitt. Han døde av kreft høsten 2018, mens boken utkom i 2019.  Tematisk sett er dette en fortsettelse av den foregående utgivelsen Muntre dødsdikt (som jeg har omtalt her ), for også her handler det meste om sykdom, død, tro og tvil. Likevel er ikke dette en påfallende dyster diktsamling, selv om tonen er gjennomgående mørkere enn i den forrige samlingen. Tønseth drikker fortsatt sin vin, leser sin Paulus og lengter mot sitt elskede Fagervann, men cellegiften, det kroppslige forfallet og dødsangsten spiller en mer fremtredende rolle enn i Muntre dødsdikt , og det er jo ikke det minste rart.  Men kunsten og litteraturen er fortsatt et lys i en tilværelse som ubønnhørlig går mot slutten, eller mot det hinsidige, får en kanskje si, for det er mye metafysiske speku...

  Hans Petter Blad: Clair-obscur Oktber, 2016 For et par uker siden skrev jeg om Hans Petter Blads diktsamling Tilfeldig musikk . Boken var interessant, selv om dens, for meg, til dels utilgjengelige tematikk gjorde det vanskelig å hente frem superlativene. Nå har jeg lest diktsamlingen Clair Obscur fra 2016, og leseren spør naturligvis: Kommer superlativene nå?  Nja, denne typen litteratur har vanskelig for å vekke umiddelbar begeistring, som en fengslende roman eller en engasjerende sakprosabok som bringer nye idéer eller opplysninger til torgs, kan gjøre. Vi snakker tross alt om moderne lyrikk her. Men jeg skal gladelig innrømme at Blads dikt treffer meg på et vis. Det er noe ved ved disse korte tekstene som får meg til å stoppe opp, tenke gjennom, reflektere og se etter mønstre, ikke bare med hensyn til komposisjon og tematikk, men også i diktenes mer direkte innhold, for selv om mye virker tilfeldig og fragmentert i denne samlingen, er det likevel noe som binder tekstene...

  The Quest for Community: A Study in the Ethics of Order and Freedom av Robert Nisbet I våres leste jeg boken The Quest for Community av Robert Nisbet . Boken kom opprinnelig ut i 1953, men jeg har lest   utgaven fra 2010 med et forord av Ross Douthat . Her kommer en anmeldelse av den. Jeg skrev nylig en anmeldelse av del 2 av Alexis de Tocquevilles Democracy in America . Nisbet regner de Tocqueville som en av sine intellektuelle forløpere, og refererer ofte til dette verket. En ting han snakker om, er Tocquevilles observasjon at demokratiet har en sterkere tendens til å konsentrere makt snarere enn å utvanne den.  Robert Nisbet var en amerikansk sosiolog som var sjefen for det sosiologiske instituttet på Berkeley-universitetet i California på en tid da det fortsatt fantes konservative sosiologer på Berkeley. Han tilhørte skolen til Max Weber og Emilie Durkheim , og var opptatt av samfunn som var bygget over tid, og menneskers behov for tilhørighet og kontinuitet. ...

  La oss skru tiden noen måneder tilbake, kjære lesere. De forente stater står foran innsettelsen av sin 46. president. Gjesteblogger J.K. Baltzersen har noen råd til den frie verdens leder. Avgitt før presidentskiftet 20. januar 2021. Senatspresidenten har i henhold til den amerikanske føderalkonstitusjonen med tilstedeværelse av Kongressens begge kamre tellet valgmannsstemmene for USAs president og visepresident. Joseph Robinette Biden jr. blir president; Kamala Devi Harris blir visepresident. Den påtroppende presidenten har sagt at han skal få Amerika tilbake til normalen og redusere polariseringen. Jeg har noen råd til den påtroppende presidenten for å oppnå nettopp det: Bruk senatspresidenten i vippeposisjon til å tre mer politikk nedover folks hoder. Forén etablissementet. Gi blaffen i å inkludere noen andre. Utnevn kun keynesianere til sentralbanken. Harris gjorde en god jobb i november allerede med å blokkere et alternativ. Fortsett med å vanne ut arbeiderklassens lønninge...

  For over to år siden skrev jeg en anmeldelse av det første bindet av Alexis de Tocquevilles storslagne Democracy in America . Jeg tenkte jeg skulle få lest del 2 og skrevet en anmeldelse av den ganske kort tid etter å ha lest den første, men dessverre ble jeg distrahert, og fikk ikke lest denne på en ganske lang stund. Nå har jeg endelig fått lest boken, og her er min anmeldelse av den. Mens første del av dette verket stort sett var en beskrivelse av Amerika, dets institusjoner, kultur og folk, slik de eksisterte på slutten av 1820-tallet, er del 2 en mer filosofisk og spekulativ tekst. Her tillater Tocqueville seg å komme med en del observasjoner og spekulasjoner knyttet til demokratiet generelt, og USA spesielt, og legger frem noen tentative prediksjoner om fremtiden. Dette gjør denne delen kanskje enda mer interessant enn den første. Selv om det selvsagt gjør deler av denne mer «utdatert» enn den første delen, er det en del slående observasjoner han kommer med som har vært v...

  Jeg har nå lest både Tex Willer nr. 683 og det fjerde nummeret av Ken Parker . Her kommer en meget kjapp omtale av disse utgivelsene.  Tex Willer nr. 683 «Krigermunken» av Antonio Zamberletti og Giuseppe Candita Egmont, 2021 «Krigermunken» er andre og siste del av historien som begynte i Tex nr. 682. Jeg vil ikke si historien skuffet meg, for innledningen var ikke spesielt overbevisende, men dette er virkelig adskillige hakk under det vi vant med i denne serien, både når det gjelder manus og tegninger. Historien er både uengasjerende og uoriginal, og tegningene er preget av uoppfinnsomme og statiske billed- og sidekompososjoner, svake ansikter og stive figurer. Synd Zamberletti og Candita ikke klarte å få mer ut av et forsåvidt interessant premiss. Om ikke annet kunne de i det minste hatt med litt mer kung fu-action. Dette er dessverre den dårligste historien jeg har lest siden jeg begynte å skrive om Tex Willer. Heldigvis er Pasquale Ruju tilbake i neste nummer. Da blir det...

  Ring. God aften. De snakker med redaktør Dalberg. Jeg bare ringer for å underrette Dem om hva jeg har lest og lyttet til i det siste når det gjelder skjønnlitterære bokutgivelser og musikkinnspillinger. Sist helg leste jeg to diktsamlinger som på ingen måte overveldet meg, men som heller ikke føltes som bortkastet tid. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er en gjennomført ignorant når det gjelder nyere norsk lyrikk, så navnet Hans Petter Blad sa meg ingenting da jeg forleden plukket med meg hans diktsamling Tilfeldig musikk fra mitt lokale bibliotek. Diktene, som for en stor del handler om musikk, er prosapregede, pratsomme og svært innholdsrike. Det er tydelig at Blad besitter store mengder kunnskap, ikke bare om musikk og musikkteori, men også om historie, religion og fugler. Jeg lot meg friste til å sette på musikk av komponistene John Cage og James Clapperton , som begge figurerer i flere av diktene, mens jeg leste (riktignok først og fremst for å holde støy fra dem jeg bor...