Litterær impresjonisme eller språklig masturbasjon?

 

Tilhørighetstersklene

Casper André Lugg

Bonnier Norsk Forlag, 2025

Denne oktoberkvelden har jeg lest CasperAndre Luggs nye diktsamling Tilhørighetstersklene. De unders kanskje om boken behaget meg som leser og connoissseur av denne genren som har skjenket verden så megen skjønnhet og innsikt gjennom de siste årtusener, men som på den annen side har mutert til det ugjenkjennelige i løpet av det siste hundreåret. Svaret på spørsmålet skal jeg ennå en stund vente ned å avgi, men jeg kan avsløre at Lugg legger seg ganske tett opp til de diktsamlingene vi tidligere har anmeldt her på denne «bloggen», Sted for løpende hjerte og De minste bærer vann, om ikke nødvendigvis i form, så i alle fall med hensyn til det man kan kalle tematikk. For også her er det naturen som står i sentrum, særlig flora, men også i noen grad fugleliv. Noe lyrisk subjekt er det vanskelig å få øye på, selv om vi fra tid til annet blir konfrontert med et «jeg», og enda oftere et «vi», men dette er en ren observatør som registrerer sanseinntrykk fra en umælende natur. En natur som hverken romantiseres eller fremstilles som fiendtlig. Ingen av diktene har tittel, i stedet er de nummerert fra 1 til 37, men ikke med arabiske tall. Nei, i denne boken er det romertall som gjelder! Man lokkes til å tro at Lugg med dette valget forsøker å anknytte sitt lyriske univers til den romerske kultur (og kanskje til og med markere avstand til asiatisk innflytelse på sprog og typografi). Men hold an! I tekstene skyr han de romerske versaler, for alt, til og med forbokstavene, er minuskler. Sannsynligvis forsøker Lugg med disse valgene å syntetisere et europeisk typografisk uttrykk som både ivaretar arven fra romerne og den germanske videreutvikling av det romerske alfabetet. Skilletegn avholder han seg helt fra å bruke. Det kan kanskje tolkes som en vilje til å underkaste seg tidens rådende ortodoksi i lyrikken, eller det kan være en form for ærlighet med hensyn til det faktum at svært mye av tekstmassen i boken består av setningsbrokker som i bunn og grunn ikke gir mening. Ja, man kan nesten si at Lugg benytter en form for litterær impresjonisme i disse tekstene. Noen av diktene kan nok gi et flyktig inntrykk av tilstedeværelse i situasjonene som skildres, men det i alle fall jeg legger mest merke til er den vilkårlige bruken av sammensatte ord som i utgangspunktet ikke gir mening og heller ikke bidrar til forståelse av ideene som forsøkes formidles (i den grad de faktisk er ideer, og likeledes, om det i det hele tatt eksisterer et ønske om å formidle noe som helst). Sant å si virker det som Lugg har gått seg vill i en slags språklig hedonisme som først og fremst handler om hans egen nytelse. Ja, er det egentlig snakk om noe mer enn språklig masturbasjon han bedriver her? Ikke vet jeg, men det jeg kan si, er at boken slett ikke er verdt de 349 kronene boken selges for på det mer eller mindre frie markedet.